Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Fra Holberg til Wergeland. 1750—1820 - Johan Herman Wessel
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
160 FRA HOLBERG TIL VERGELAND
interesser og smak, var han det også. For der gjorde ingen nye tanker og
retninger sig gjeldende. Hans makt har ligget i hans muntlige evne likeså
meget som i det han skrev, meget av det beste har han gitt i samtaler, da
er hans vesen, løsnet av vinen eller punchen, blitt gjennemglødet og frigjort.
Det er hans verden, en eller annen vinstue, omgitt av venner, mens innfal-
lene tar til å tende hverandre. Der har han sittet blandt dem, litt sjusket
og fattig klædd, ofte nok ikke helt mett, med en dag plaget av regninger
og vanskeligheter av alle slag bak sig, og litt efter litt tør han op under
samtalen og vinens innflytelse, hans melankoli tar til å lyse i komiske
innfall. Han er slett ikke av de meget talende, han lytter gjerne, mens
han ser sig om med de brune øine som spillet, men ikke var muntre.
Hans rare sammentrengte ansikt med opstoppernesen, de tette mørke øien-
bryn, det store buskete hår, og den levende, smilende og melankolske
munn, lyser av klokskap og iakttagelse. Det er noe stillferdig og fordrings-
løst over ham, hans vesen er enkelt og naturlig, uanstrengt.
Her er hans liv, her er hans verden, her er han menneske, og det er
denne verden, innfallenes verden som avspeiler sig i hans kunst, det er den
menneskelighet den gjengir, — melankolikeren som åpenbarer og gjemmer
sitt vesen i de komiske innfall. Hjemme — først var det hybelen, det gikk
an, der kunde han arbeide i de korte inspirasjonstimer og der var han
alene med sin fattigdom. Men efter at han er blitt gift, et ulykkelig innfall,
er hjemmet bare økonomiske sorger, et sted vennene ikke vil komme og
hvor han selv ikke har lyst til å være, noen fattige og uhyggelige stuer
hvor hans kone sitter og gremmer sig, — hun trodde det skulde bli så
stoltelig å være gift med dikteren Wessel. Og dagliglivets skygger er over
ham, leden ved arbeidet, smerten over den sviktende produksjonsevne,
likegladheten — som intet har med gleden å gjøre; så fulgte han villig
lengselen efter å få skyllet det dumpe trykk bort med vin, til å glemme en
stund i munterhet mellem venner, til å glede sig over spøk og innfall,
til å få sig en fornuftig samtale om litteratur og estetikk. Så kom syk-
dommen til, økende fattigdom, og det gikk alltid nedover — —
Spøken, den spøk som spiller i ordet, i den overraskende vending,
det charmerende innfall, var hans form. Hvor er de ikke grasiøse hans
små innfall, disse smil av munterhet og melankoli, av lune og selvironi:
Afholdenhed! du Vises Dyd,
Som jevn og seig, men varig Fryd
I et langvarigt Liv os byder!
Du tager vel ei ilde op,
At jeg dog heller i Galop, —
I kort, men heftig Lyst mig fryder.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
