Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Wergelandstiden. 1820—1845 - Henrik Arnold Wergeland
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
78 WERGELANDSTIDEN
I den samme troende og begeistrede stemning holder han sin tale ved
avsløringen av Krohg-støtten 17. mai 1833. Talen gir det sterkeste og et
helt programmessig uttrykk for Wergelands syn på det som skulde bære
fremskrittsarbeidet, samfølelse og nasjonalfølelse. En sterk broderlighet
innen nasjonen skulde være den bærende kraft. Med den sans for hjem-
mets verdi han bevarte så sterkt hele livet igjennem, kaller han avsløringen
«den skjønneste Familiefest». Og i sterke glimt øiner man også her hans
åndelære, hans forvissning om den nære forbindelse med åndeverdenen.
Den forevigede, Christian Krohg, «anskuer dette Minde med Fryd, at det
er inntaget som en Prydelse i hans Himmel. —
Hint Store er opfyldt: Menneskene kunne forøge de frigjorte Aanders
Salighed. Himlen er Jorden saa nær!»
Og talen ender med denne flammende manen til borgerdåd:
«Og til Hverandre skulle Vi sige: lader os elske dette Minde; thi
det lærte Ynglingen Betydningen af at være Borger, Qvinden Rangen af
at være Borgerinde! Lader os vorde levende Minder over den bedste
Borger! Fædrelandet tabe ham ikke; men see ham opstanden i sine
Tusinder! — — —
Men kommer Mørket over Maihimlen, en Nat med Baunflammer til
Stjerner, en Storm i dette rolige Banner, og trampes disse Fredens Marker
engang under fiendtlig Fod til Ørkner — men til Ørkner med Løven i
— se, da udskyder Krohgstøtten, liig Jehovahs, Flammer foran os i Mulmet,
og vi, vi skulde gløde som Den!»
Talen ved Krohgstøttens avsløring blev en avgjørende seier for Werge-
land som folkefører. Det betydde mindre om tilhørerne virkelig helt
forstod hans tanker. Men hans ånds ild slo ned i dem og tendte. Fra
1830-årene og utover var han den av «folket» elskede, menigmannens dik-
ter og fører, bøndenes nasjonale forkynner, arbeidernes første talsmann.
Det kom selvsagt ikke av at de bedre enn andre følte og forstod hans
lyriske diktning eller klarere kunde vurdere ham som dikter. Men de
forstod hans hjertelag. Og de følte umiddelbart varmen av hans ord, denne
begeistring uten forbehold kunde de fatte, den kunde de dele, for i den
var alle like, den tok alle inn i «den medborgerlige Samfølelse». Og de
visste at til ham kunde de søke, han tok deres sak som sin egen, ofte
overilet og ubetenksomt så det var hans eget skinn som fikk svie. Derfor
elsket de ham. Var han ute og reiste, blev han hyldet og hilset som
nasjonens første borger, folkets og frihetens venn. Folk søkte langveis fra
for å se ham og snakke med ham, og da tok hans vesens blanding av
jevnhet, likefremhet, begeistring og poesi dem for alle tider, og hans hjerte-
lighet erobret ham deres hjerter. —
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
