Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Wergelandstiden. 1820—1845 - Henrik Arnold Wergeland
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
9%6 WERGELANDSTIDEN
Her vil jeg vente til Haaret blir graat,
Rynker udslaaet
ligsom et Net over Kinden.
End den Trofaste komme tør.
Bort han foer med den vilde Bør.
Kommer da ogsaa med Vinden.
Langt større betydning enn de dramatiske arbeider har hans store
lyriske dikte, som omfatter noen av hans ånds ypperste frembringelser.
Disse dikte er rikere og frodigere dramatisk beveget enn skuespillene, og
det som alltid var hans svakhet, karaktertegningen, er her av mindre be-
tydning, fordi lyrikken er og skal være det avgjørende. Her kan hans
fantasi herske uten hindring, hans lyrikk svulme, gro over, og den skyter
sig da også, som den eføi han besynger, høit over handling og figurtegning
og vugger sine skudd i den frie blå himmel.
— Det skjønneste av alle hans større dikte, ved siden av enkelte poe-
sier det ypperste han har skrevet, et av de forunderligste og fantasirikeste
dikte i verdenslitteraturen er «Jan van Huysums Blomsterstykke» (1840).
Wergeland kalte det: «En Buket fra Henrik Wergeland til Fredrika
Bremer» og gav det til motto Corregios ord: Anch’io sono pittore. Det
maleri av van Huysum som gav diktet motiv, blev i sin tid kjøpt av stift-
amtmann Thygeson som i 1830-årene efter å ha mistet sin formue bodde
hos svigerfaren Jørgen Pløen på Skøyen i Vestre Aker. Her så Wergeland
billedet. Om hvordan han har grepet diktets idé, forteller Wergeland i
dets prosaslutning. Han har hørt fortelle at maleren Gros engang på en
utstilling i Louvre, hvor også blomsterstykket var, skal ha funnet en for-
underlig likhet mellem en av rosene på van Huysums billede og Alonzo
de Tobars Katharina på billedet «Santa Katharinas Trolovelse» og mellem
enhver av blomstene på «Blomsterstykket» og individene på de Tobars
«Familie» efter Velasquez. Og Wergeland tilstår at han selv har funnet
en mystisk likhet mellem Amor og Psyche på Gros” maleri og de to roser
på «Blomsterstykket». Diktet røber så den selsomme hemmelighet om
hvorledes van Huysums billede blev til: «— — Ak, søde Rosenknop, hvad
er det for et Eventyr du har fortalt mig om Jan van Huysums Blomster-
stykke, medens jeg hensank i Beskuelsen deraf?
«Men nu veed jeg dog hvorledes
slige Blomster bleve til».»
Diktet innledes med «Beskuelsen». Det er en dobbelt sannhet deri,
med beskuelse innledes all Wergelands diktning, det er beskuelsen som
skaper henrykkelsen i ham. Hos ham er synet den sterkeste sans. Han
henfaller i henrykkelse over billedets detaljrikdom og dets naturtrohet —
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
