Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Wergelandstiden. 1820—1845 - Henrik Arnold Wergeland
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
HENRIK ARNOLD WERGELAND 107
Stadig kommer han tilbake til denne motsetning, han ildfull, kjærlig,
vred, verden kold, misforstående, skyvende tilbake. Og igjen og igjen
søker han i disse år (1837, 1838) til naturen og blomster og dyr for å
finne sin likevekt. Hengir han sig til naturen, mildnes hans vrede. Det
heter i diktet «I det grønne»:
I Solskin smelter alt mit Nag.
Sligt Ord er ei i Bølgens Slag.
Jeg lytter til de Strandens Toner —
hvor mildt du, søde Kor, forsoner!
Fra 1834 og utover fullbyrdes avklaringen i Wergelands poesi. Mens
det tidligere var en religiøs verdensanskuelse som optok ham, blir det nu
mere og mere en personlig religiøs livsopfatning. Før søkte han ut i videst
mulige cirkler, til en så stor verden som mulig med all verdens frihetshelter
som sine heroer og med Jesus som den store religiøse veileder. Nu søker
han stadig inderligere mot centrum, verden blir hans egen sjel. Det store
og alltid like vidunderlige er forholdet mellem livet her på jorden og det
hinsidige liv. Saligheten var ham en forvissning, og døden som i hans ung-
domsdager hadde optatt ham så sterkt, kom da sykdommen nådde ham,
til å få ny poetisk betydning som overgang fra det ene liv til det annet:
Det Isdryps Rislen i min Barm..?
og disse Stik af Ild..?
Lad Døden kalde det sin Seir!
Det er min Himmels Foraarsveir,
dens Vaarfrembrud — snart kold, snart varm,
min Saligheds April.
Det er i denne tro ingen dogmatikk, ingen form for tro er avgjørende,
kjærligheten er den store mysteriøse følelse — den som har kjærligheten,
har saligheten.
Som Wergeland i sin lyrikk mere og mere opgav de store verdens-
problemer for de personlige som i sin fortettethet også rummer det almene,
slik foregår det også en forenkling og avklaring i formen for hans lyrikk.
Den avkaster det overlessede og skyr det overdrevne. Han griper ikke
straks det første voldsomme billede, men vraker til han finner det beste.
Det strømmende er alltid i hans vers, det er en følge av det oprinnelige
i ham, det natursterke, det enkle og primitive i selve naturfølelsen. Men
billedene innsmeltes nu i helhetsvirkningen slik at de ikke stenger for
hverandre, men fremhever hverandre. De gjennemvever diktene, men dik-
tene bevarer sin ro, — som himmelen kan være rolig og stor med en
uendelig stjernevrimmel.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
