Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Wergelandstiden. 1820—1845 - Wergelands samtidige - Johan Sebastian Cammermeyer Welhaven
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
WERGELANDS SAMTIDIGE 125
Langt mere sympatisk, men ikke
betydeligere som forfatter er Rolf
Olsen (1818 — død som sorenskriver
i Gauldalen 1864). Han var sterkt poli-
tisk interessert og en habil journalist.
Hans dramatiske forsøk er alle umu-
lige. Men allikevel gjorde enkelte av
dem lykke. Ffter et mislykket for-
søk på å skrive en tragedie i den
høie stil, «Den sidste Viking» (1840),
et drama om Magnus Barfod, hadde
han sukces med en lokal vaudeville
«Salonen eller Intrigen i Kræmmer-
huset», et angrep på selskapslivet i
Oslo. Det blev opført i 1847 og gitt
11 ganger. Og i 1852 vakte han like-
frem opsikt med et historisk drama,
«Anna Kolbjørnsdatter, Skuespill i 3
Akter med Sange og Chor», et usige- Niels Mathias Aalholm, f. i Arendal 22. juni
lig slett arbeide; men videre var altså 1811, å. sammesteds som adjunkt 24. sept. 1894.
ikke den litterære forståelse kommet enn at det blev mottatt med bifall.
Utenfor striden, velvillig betraktende de to retningers hovedpersoner,
stod redaktør og sproglærer i Arendal Niels Mathias Aalholm (1811—1894),
forfatter av gode sproglige lærebøker, som under forfatternavnet Theodor
Reginald utgav en rekke noveller i Mauritz Hansens stil, «Præsten i Thele-
marken», «Lodsens Datter» (1838), «En norsk Matros» (1843), «Lys og
Skygge» og under merket Senex to samlinger småfortellinger «Fra Hver-
dagslivet» (1884) og «Fra Land og Strand» (1886). Hans navn huskes fordi
han var vår første sjø-novellist. Det skyldtes ikke disse beskjedne fortell-
inger, men hans ennu beskjednere tidligere forfatterskap, særlig de dår-
lige versifiserte «Vignetter til norske Digtere» (1833) at Welhaven i
«Norges Dæmring> behandlet Arendal mere velvillig enn de andre byer.
Johan Sebastian Cammermeyer Welhaven. Wergelands skikkelse står
omenn sagnomsust dog levende for det norske folks bevissthet. Hans
ånd er gått inn som en alltid tilstedeværende og alltid merkbar kraft
i vår utvikling. Anderledes med Welhaven. Om ham vilde de aller
fleste, også de som kjenner hans diktning, nettop si at han tilhører
det svunne. Ennu lever en del av hans sanger, ikke minst i kraft av
Kjerulfs melodier, men det er få som setter sig hen og leser Welhaven.
Han er bleknet, som tidsfigur, som menneske, som dikter, han har nu
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
