Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Det nasjonal-romantiske gjennembrudd. 1845—1855 - Tiden - P. A. Munch - Ivar Andreas Aasen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
182 DET NASJONAL-ROMANTISKE GJENNEMBRUDD
Munthe (1795— 1876) brøt nye veier for den geografiske oldforskning og
foretok inngående genealogiske undersøkelser av de middelalderske stor-
mannsætter. «Urda» (fra 1834) var Bergens-arkeologenes organ, «Samlinger
til det norske Folks og Sprogs Historie» (fra 1833) Kristiania-historikernes.
Dette sistes hovedleder var overretts-justitiarius Jens Kristian Berg (1775
1852), en flammende patriot og ivrig danskhater.
Den systematiske forskning innen den nasjonal-historiske skole inn-
ledes med Jacob Rudolf Keyser (1803—1864) hvis studier samlet sig om
de nordiske folks oldtid og middelalder. Han understreket at den norrøne
litteratur var islandsk og norsk, ikke fellesskandinavisk, og formet for første
gang den innvandringsteori hvorefter nordmennene var trengt inn over
Lappland til Nordland og Trøndelag, — en teori som P. A. Munch grep
og førte videre og gav agitatorisk form i den kraftpatriotiske setning:
«Norge er den nordiske Nationalitets Udgang, Fokus og Centrum».
P. A. Munch er tidsperiodens største begavelse, den vekkende og le-
dende og kritisk kjempende. Hans arbeidskraft syntes uten grenser, hans
forfatterskap er ufattelig av omfang, tungt og vektig av innhold. Sammen
med riksarkivar Chr. Å. Lange og sproggranskeren Carl R. Unger utgav
Keyser og Munch en lang rekke oldnorske kildeskrifter. Selv optrer Munch
i litteraturen som historiker, sprogforsker, etnograf, arkeolog og geograf.
Hans hovedverk, som tross sin tyngde og sitt lærde apparat med en
uendelighet av noter, ikke alene fikk avgjørende videnskapelig betydning,
men en overveldende innflytelse på det norske åndslivs utvikling, er «Det
norske Folks Historie» fra de eldste tider til Kalmar-unionen (1337), om-
fattende 8 veldige bind, som utkom i årene 1851—1863. Ennu mens dette
verk holdt på å utkomme, debuterte som historisk forfatter den mann
som skulde spille den største rolle som historieforsker i den kommende
åndsperiode, Ernst Sars, hvis prisskrift om «Udvikling af de Forholde og
Omstændigheder, som fremkaldte Calmarunionen, og navnligen af Norges
Stilling før og efter Indtrædelsen i Samme», utkom i 1856.
I denne tid — i årene 1852—55 — nedskriver den høitbegavede fru
Conradine Birgitte Dunker, født Hansteen (1780—1866) sine bekjente,
overmåte fengslende memoarer, «Gamle Dage. Erindringer og Tidsbilleder»
(utgitt 1877).
Samtidig med og i tilknytning til den nasjonalhistoriske forskning
kommer der ny fart i sprogbevegelsen. Fra alle kanter strømmer ny kraft
til sproget, men den hvis arbeide setter avgjørende skille og gir selve mål-
bevegelsen dens retning, er Ivar Aasen.
Ivar Andreas Aasen er et merkelig eksempel på hvordan et menneske
som har en bestemt art av begavelse og en klar opfatning av sin egen sær-
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
