Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - De store diktere - Tiden - Johan Ernst Welhaven Sars
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
24 DE STORE DIKTERE
Henrik Krohn, Kristofer Janson og senere Arne Garborg. Fra å være et
nasjonalt og sproglig spørsmål går det mere og mere over til å bli et
politisk og sosialt, og knyttes direkte til bøndenes kamp mot embedsklassen
og til slutt også til arbeidernes kamp mot overklassen. Allerede under
Sverdrups ledelse optas målsaken på venstres program som et krav om
likestilling mellem de to sprog; men programposten får en stadig tendens
til å gi uttrykk for kravet om landsmålet som det eneste og endelige sprog.
Motstanden blev særlig reist av Bjørnson, som efter en kort tid å ha in-
teressert sig for målsaken, påvirket av vennene Henrik Krohn og Kristofer
Janson, gikk over til Knud Knudsens program om en fornorskning av
sproget, og til slutt blev han riksmålets ivrige og utrettelige forkjemper,
i foredrag og artikler.
Bjørnsons liv blev like sterkt vidd politikken som diktningen, bevisst
gjenoptok han Wergelands livsprogram å forene borgergjerningen med
diktergjerningen i et samlet nasjonalt arbeide for fedrelandet. Det er som
politiker han blir den voldsomt omstridte, den forgudede og forhatte mann.
Likesom Wergeland står han i nær kontakt med de store venstreførere,
Johan Sverdrup, Ole Richter og Johannes Steen, og i vennskapsforbindelse
med partiets politiske skribenter og folketalere, menn som den politiske
og historiske forfatter og ypperlige taler Erik Vullum, historikeren Ernst
Sars og redaktør Olav Thommessen. Politikken i disse år preges alltid
sterkere av unionsstriden, og til dets løsen samles venstre som nasjonalt
og demokratisk parti, rummende store motsetninger som mange ganger
bare vanskelig kunde overvinnes av hensyn til den felles front mot høire
i unionsstriden. Johan Sverdrup er partiets politiske fører, Bjørnson dets
folkeagitator og folkefører, og så mektig og egenrådig han enn er, i poli-
tikk underordner han sig alltid Sverdrup, skjønt den personlige sympati
mellem dem ikke alltid var like sterk. Den politiske kamp blir i disse
år en hård og ubønnhørlig strid, oprivende og splittende og utmattende.
Den kjempes gjennem stattholderstriden og kampen om unionsrevisjonen
i 60-årene, venstrepartiets samling og statsrådssaken i 70-årene og frem til
vetosaken, venstrepartiets seier og riksrettsdommen av 1884.
Den betydeligste historiker i tiden er Johan Ernst Welhaven Sars
(1835—1916), sønn av den kjente zoolog Michael Sars og Welhavens søster
Maren. Han spiller for den nye generasjon en lignende rolle som P. A.
Munch for den eldre. Han var sterkt nasjonalt og politisk interessert,
sluttet sig nær til venstrepartiet og var Bjørnsons gode venn. Norges nasjo-
nale historie var hans emne, men selve hans historiske opfatning og hans
fremstillingsmåte var preget av moderne européisk ånd. Han var like
sterkt eller sterkere optatt av historiens filosofi som av selve den historiske
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
