Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - De store diktere - Henrik Ibsen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
74 : DE STORE DIKTERE
Og forvandlingen fullbyrdes i det siste dikt, hvor han ser sin elskede
ri til kirke som en annens brud uten at det beveger ham annerledes enn
som et vakkert og malerisk billede:
det alt tilhobe jeg stod og så Nu er jeg stålsat, jeg følger det bud,
oppe fra livets vidder; der byder i højden at vandre!
et højere lys over synet lå, — Mit lavlandsliv har jeg levet ud;
men se, det kan nu ingen forstå, heroppe på vidden er frihed og Gud,
som nede i sværmen sidder. dernede famler de andre.
Men det er i dette dikt som senere i «Kjærlighedens Komedie» og
«Brand» en dobbelthet til stede, han bryter vel med det estetiske i livssyn,
men står usikker til livet og til livets forhold til sin egen diktning. Det
som skulde bli hans diktnings hovedproblem, det som dypest og sterkest
skulde reise uroen i hans eget sinn, varsler sig for første gang i dette dikt,
motsetningen mellem livet og livsgleden og det å ofre sig for kallet, dikter-
gjerningen, tapet av livet for kunstens skyld. For, denne løsning fra bygde-
livet, denne dragende lengsel til ensomheten, denne ofren alt for høifjells-
livet, som i diktet skjer for et verdiløst estetisk syns skyld, kommer det
ikke igjen som kravet til kunstneren, vedblir ikke det alltid å ha en lok-
kende makt over Ibsens sinn? Vedblev han ikke alltid å føle det be-
snærende ved «den anden», den fremmede, som hadde revet sig løs fra alt
bindende og bare hengav sig til sig selv? Synsbilledet for den ensomme
var ikke lenger det estetiske, men det moralske, deri ligger forskjellen;
men ensomheten, fjernheten fra livet var det samme. Og ennu sterkere
åpenbarer denne dobbelthet sig i «Kjærlighedens Komedie» (1862).
Skuespillets idé anslåes allerede i den sang Falk synger og som åpner
første akt. Det er estetikerens livsbekjennelse:
Solglad dag i hegnet have
skabtes dig til lys og leg;
tænk ej på, at høstens gave
tidtnok vårens løfter sveg.
Æbleblomsten, hvid og vakker,
breder over dig sit tjeld, —
lad den så langs alle bakker
drysses vejrslåt næste kveld!
Til livet i bygden i diktet svarer, men ikke lenger idyllisk opfattet,
det flaue liv i fru Holms hjem, med alle de avblekede kjærlighetspar, alle
disse fallittmennesker som intet annet har gjort enn å slå av og bli stadig
nøisommere, pastor Straamand og prestefruen, Styver og frøken Skjære,
Lind og Anna, med Gulstad som resonnøren. Og mellem dem går este-
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
