Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - De store diktere - Henrik Ibsen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
76 DE STORE DIKTERE
å tape i det. Bare den kjærlighet som ofres, tror de å kunne bevare. Så
matt og blodløs er denne kjærlighet, så uerotisk og uten begjær er den,
at også deres elskov synes å høre hjemme i kjærlighetens komedie.
Dette personlige opgjør med estetikeren i sig var falt midt i Ibsens
periode av historie- og sagadiktning. Og han var ennu ikke ferdig med
de nasjonal-historiske emner, men kunde aldri vende tilbake til dem som
blott historisk-dramatiske. Hans emner blev fra nu av bare dem som kunde
føie sig sammen til diktning om ham selv og hans forhold til samtiden.
Derfor blev i hans neste skuespill, «Kongsemnerne» (1863), det historiske
det uvesentlige og det personlige det avgjørende. Det er rimelig at han
oprinnelig er kommet til emnet rent historisk, har grepet det som et stoff
som lå godt til rette for historisk-dramatisk behandling på samme måte
som «Hærmændene paa Helgeland» og «Fru Inger til Østraat». Men de
onde år i Kristiania og utarbeidelsen av «Kjærlighedens Komedie» hadde
bragt ham i et personligere forhold til diktningen og hadde lært ham en-
gang for alle å søke innad i sig selv. «Kongsemnerne» er derfor mindre et
drama om kong Haakon og hertug Skule, mere et drama om Ibsens tvil
og tro på sitt eget dikterkall.
Avstanden fra «Hærmændene paa Helgeland» og «Fru Inger til
Østraat» til «Kongsemnerne» er umåtelig hvad sikkerhet og dramatisk tek-
nikk angår. Det er ingen imitasjon av sagastilen i «Kongsemnerne», og
intet igjen av Scribes innviklede intrigespill. Det er en del scener i det
som ikke er gode, som den melodramatiske hvor bisp Nikolas går igjen
og snakker på vers, og det er ikke få replikker som virker litterære av
- bare dypsindighet. For første og kanskje eneste gang merker man at les-
ningen av Shakespeare må ha gjort inntrykk på Ibsen — i utformingen av
bisp Nikolas må minnelser fra «Richard III» ha gjort sig gjeldende.
Ibsen er både i hertug Skule og i kong Haakon. Spørsmålet for ham,
den nagende tvil, var dette: kunde han bare gjøre den gamle saga, den
gamle diktning om igjen? Eller var han den nyskapende, den som eide
diktningens kongstanke, den som kunde samle det spredte? Var han den
nye norske diktnings kong Haakon eller var han bare en hertug Skule —
Guds stedbarn på jorden?
Han seiret gjennem sin kamp over tvilen. Selve skuespillet svarte ham
at det var ham som hadde kallet. Og om samtiden ennu ikke forstod hvor
stort kallet var — selv tvilte han ikke lenger.
«Kongsemnerne» var det siste av Ibsens skuespill som kom ut i Norge.
Og fra nu av og like til de to siste arbeider skrev han alle i utlandet. I
august 1863 fikk han et stipendium på 400 spd. og drog i april 1864 syd-
over og tok ikke igjen fast bopel i Norge før i 1895....
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
