Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - De store diktere - Bjørnstjerne Bjørnson
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
122 DE STORE DIKTERE
av stadig skiftende erkjennelse og er fylt av villfarelser, av såkalte sann-
heter som ramler sammen, er han en bekjenner av livet uten like. Man
kan stundom føle likefrem antipati mot den anmassende forkynner, den
evigprekende profet som forlanger at enhver skal bøie sig for den sannhet
han opdaget igår, mot den selvrådige som blander sig inn i alt mulig,
i det han skjønner sig på og det han ikke aner noe om; man kan dypt
forarges over den mangel på ydmykhet for sannheten som denne sann-
hetsforkynner lider av; men det skal meget til å bli stående i denne
følelse. Han er et menneske med store feil, men han er uimotståelig.
Varmen og rikdommen i ham overvinner, det geniale i ham som menneske
er hans ukuelige glede over livet. Hans livsglede var så stor, så omfat-
tende, så sann og skjønn, derfor dette strålelys over ham. Han var et
jordmenneske, en jordbunden i dette ords skjønneste og edleste betydning.
Han kunde slutte som gammel med å erklære at vi intet visste om et liv
efter døden, intet kunde vi erkjenne utover dette livs grenser, uten at
dette livsresultat smertet ham eller endret noe for ham, fordi han alle
sine dager, også dengang han var fulltroende, med alle sine krefter var
bundet til dette jordliv og i det hadde skjønnhet og rikdom nok. Alltid
var han optatt av livets rikdom, av dets vrimmel av gleder, av dets fro-
dighet og mangfoldighet, slik vandret han uhyre livsoptatt sitt jordliv
igjennem. Naturligvis hadde han som alle andre sine onde år, tider han
følte sig fattig på gleder, men de satte ikke varige spor i hans sinn. Det
kom alltid ny vår for ham. «Ære det evige foraar i livet» kunde han
med rette synge. Alt optok ham, mennesker og dyr, spørsmål og bøker,
jord og mark og skog, musikk og teater. Han levde alle sine dager ved
den sundhetskilde — gleden over livet.
Som en ungdom med en utrolig livslyst kastet han sig inn i det norske
samfund. Han var uhyre selvoptatt, overdådig sikker på sig selv, en rekke
år mere i utfoldelse enn i vekst. Samfundet arrangeres straks efter hans
behag for at han kan få plass. Ibsen skyves hen i en beskjeden krok,
Vinje får et par vennlige ord og et par uvennlige spark, og alle de som
tror på ham og beundrer ham, tas op i hans ubegrensede velvilje. Han
har avgjørende dommer om alt, og det ligger i hans myndige røst at han
ikke må sies imot. Hans fortrolighetsforhold til Gud er uten grenser, med
ham avgjør han alt, stort og smått, og er daglig på det rene med Guds
vilje. Han avgjør om en dikter og en diktning betyr noe, skjønt han alle
sine dager hadde en usikker kunstnerisk smak og en meget vaklende kritisk
sans. Det i kunsten som ikke stemte med hans eget livssyn, var bare dår-
lighet, og det som truet med å overskygge hans egen diktning, var han
fort til å ville skyve ned på en lavere plass. Men minst sympatisk i disse
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
