Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - De store diktere - Bjørnstjerne Bjørnson
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
138 | DE STORE DIKTERE
Sigurd Slembe handler om den høvdingefødte som ikke vinner frem til
høvdingegjerningen. Stundimellem har det vel vært tvil i Bjørnsons sinn
om han var den rette til den store høvdingegjerning. Tvilen har ikke gått
dypt eller vart lenge, men den er blitt poetisk fruktbar for ham. Han så
det ulykkelige i å ha høvdingeevnen, men intet høvdingeærend og intet
folk som det var verdt å være høvding for. Høvding og folk skal også møtes
for at det skal komme det store skapende i tiden. Det er høvdinger som
ikke har bud til tiden, og tider som ikke er verd høvdinger, det er tragedie-
stoff i begge tilfelle. Og det forenes i Sigurd Slembes skjebne.
Sigurd Slembe har den utvilsomme rett til å være konge. Han er
kongefødt, han er ikke som Skule en mindreberettiget oprører. Og han
har sine evners rett i langt større grad enn den herskende konge. Men han
faller alltid sterkest tilbake på sin formelle rett, han har ingen stor kongs-
tanke utover sig selv. Hans grunnskade er at han ikke opdras av lidelsen,
han kan ikke bære en ydmykelse, et offer, han kan ikke tåle å lide urett.
Det som driver Sigurd på flukt, er det samme som driver ham hjem igjen,
den urett han lider. Han er stor i evner og anlegg, men ikke stor i det å
være høvding. Han drives ikke av kallet, men av ærgjerrigheten. Han
lider urett og øver derfor urett, det feller ham. Mordet på kongen blir
hans undergang, fordi han som selv har lidt urett, derved bekrefter uretten
som middel i kampen.
Sammen med de sterke inntrykk Shakespeare alltid gav Bjørnson og
som kan efterspores i alle hans historiske dramaer, særlig i den lyriske
— menneskeskildring og i scenene med de innskutte sanger, hadde lesningen av
Schiller bidradd sitt til utformingen av «Sigurd Slembe». Schiller optok
i det hele Bjørnson sterkt i denne tid, og hans neste historiske drama
«Maria Stuart i Skotland» (1864) er fremkalt av Schillers drama om dron-
ningens siste dager. Så høit han satt Schillers skuespill, var han ikke
fullt overbevist av dets menneskeskildring, og vilde selv søke å gi en for-
klaring på Marias sammensatte natur. Men for å komme fjernt nok fra
Schiller og samtidig nærmere sin egen natur, valgte han å skildre Maria
i en tid hvor hun stod i sin ungdoms glans og styrke. Derved kunde
han også opnå å få frem motsetningen mellem Marias lettsindige og intri-
gante liv og hoffpolitikk og de demokratiske puritanere som skulde gå
av med seiren i sammenstøtet.
Bjørnsons hovedkilde til skuespillet blev J. M. Dargands «Histoire de
Maria Stuart», hvori han fant skissert alle de personer han hadde bruk
for. Men til utforming av hele renessansemiljøet søkte han til Shakespeare
og vilde gjenskape tiden efter dennes billedstil og lyriske flukt som falt
godt sammen med Bjørnsons egen uttrykksmåte. Det har ført både til
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
