Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - De store diktere - Bjørnstjerne Bjørnson
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
BJØRNSTJERNE BJØRNSON 141
og de første år var gode og forholdsvis fredelige. Krigen i 1864 slo sterkt
ned i ham, men han fulgte her Grundtvig og søkte som han efter den første
sorg å reise nytt håp og ny tro. Fra nyttår 1865 til våren 1867 var Bjørnson
chef for Christiania Theater og samarbeidet de mange nye skuespillere
slik at det virkelig blev et teater og ikke en tilfeldig trupp. Han var med
til å utvikle den rekke ypperlige skuespil-
lere som var de bærende i teatrets glans-
tid, og la i sin instruksjon vekten på det
sterke følsomme spill med enkle og klare
linjer og intimitet i samspillet. Det er den
rekke skuespillere som fremtrer samtidig
med den store nye dramatiske diktning
og gir den scenens liv, og det vilde ikke
være uten interesse engang å få undersøkt
i hvilken grad tanken på de enkelte bæ-
rende skuespillerkrefter har bidradd til
dikternes utforming av de enkelte roller.
Hverken Ibsen eller Bjørnson skrev roller
for skuespillere, det var de uendelig langt
fra; men i en endelig detaljutformning, i
rollens tilrettelegning for scenen kan det
bevisst eller ubevisst ha spilt inn at de
har tenkt sig en bestemt skuespiller i rol- Bjørnson 1900.
len. Blandt tidens ypperlige scenekunst-
nere som nu kom under Bjørnsons ledelse, var Johannes Brun, Sigvard og
Laura Gundersen, Lucie Wolf, Louise Brun som døde allerede 21. januar
1866, P. Nielsen, Andreas Isachsen, Jens Selmer, Johanne Juell (senere fru
Reimers) o. fl. Men skjønt enhver noenlunde teaterkyndig måtte innrømme
Bjørnsons overordentlige fortjeneste som teatrets leder, blev han dog,
særlig av politiske grunner, slik utsatt for sterke angrep at det førte til at
han gikk. Den ytre foranledning var en uenighet mellem ham og direk-
tørene om engasjementsvilkårene for skuespillerne, og Bjørnson trakk sig
tilbake med en bitter følelse av å være drevet ut. Hans efterfølger blev
Olaf Skavlan (1838—1891), den senere professor i européisk litteratur-
historie, særlig bekjent for sin avhandling om «Holberg som Komediefor-
fatter» (1871) og sin studie over Wergelands «Mennesket» og den lystige
parodi «Gildet paa Mærrahaug eller den fortryllede Agurk» som spottet
over samtidens romantiske skuespill bygget over folkevisen. Skavlan
grunnla og var en tid redaktør av vittighetsbladet «Vikingen» og var sam-
men med Ernst Sars redaktør av «Nyt Tidsskrift».
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
