Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - De store diktere - Bjørnstjerne Bjørnson
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
152 DE STORE DIKTERE
bifigurer som advokat Berents, hvortil advokat Dunker stod modell, den
brede folkelige bryggermester Jacobsen og den ærlige klossete Sannes.
Som scenestykke er det overmåte virkningsfullt. Siste akt er ekte Bjørn-
sonsk, han kunde ikke stanse med katastrofen, ikke engang med å vise
hvordan ulykken drev den opløste familie sammen. Han måtte ha en hel
akt til idyllen, hvori han med faderlig ømhet hjalp alle sine frem til
lykke og opreisning. ;
«Redaktøren» er derimot et lite godt stykke, det er falt sammen med
sin modell, er visnet og glemt. Bjørnson nektet alltid, at han med skue-
spillet særlig hadde villet ramme redaktør Friele. «Redaktøren» skulde gi
en bestemt type. Men sikkert er det, at så lenge skuespillet kunde leve
på forargelsen over angrepet og forargelsen over modellen, holdt det sig
oppe. Nu da Friele ikke er levende for de mange, er også stykket dødt.
«Kaptejn Mansana>» er en skildring fra Italia, men motivet er det
samme som i så meget av hans tidligere diktning, mannen som kjemper
for å nå frem til selvbeherskelse, men fortellingen er ufrisk følt og lang
og lite fengslende. Til gjengjeld er det siste av arbeidene fra denne tid,
«Magnhild», noe av det fineste og beste Bjørnson har gjort, interessant
ved sin menneskeskildring og eiendommelig ved det billede det gir av
hvor Bjørnson nu stod — eller rettere, hvor han nu var på vandring.
Bjørnson skrev sjelden noe uten å ha et bestemt ærend, et opdra-
gende eller agitatorisk formål, den rent psykologiske skildring ofret han
sig ikke for. «Magnhild», som nu leses — og leses med den største glede —
som en fin og dyp menneskeskildring og intet annet, hadde da også sin
hensikt. Den er som «Fiskerjænten» en bok om kallet, om bestemmelsen
med et menneske — Magnhild blir også kunstnerinne. Og den skal vise
at ekteskapet ikke alltid er en kvinnes kall, og at selv om en prest har
vidd i kirke, er det ikke sikkert at en kvinne har til kall å ofre sig i det
ekteskap hun er kommet i. Hennes kall kan like meget forlange at hun
bryter ut igjen.
Boken vakte stor forargelse, man fant den rå og usedelig, og at den
hevdet den fri kjærlighet mot ekteskapet. Bjørnson rykket gang på gang
ut i avisene til selvforsvar. Nu synes det bare komisk at denne bok skulde
opfattes som et angrep på ekteskapet og som forsvar for fri kjærlighet.
Bjørnson var i skildringen av disse forhold ytterst forsiktig, og skulde
han hevde retten til å bryte ut av et ekteskap, tegnet han mannen slik, —
som også i «På Guds Veje» — at han trodde ingen skulde kunne komme
med innvendinger. Svakheten ved «Magnhild» er nettop den, at det er
ikke noe ekteskap, Magnhild bryter ut av, derved er konflikten blitt så
meget lettere å løse; og man har litt vanskelig for å tro på at forholdet mel-
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
