Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - De store diktere - Bjørnstjerne Bjørnson
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
156 DE STORE DIKTERE
det er et kjærlighetsdrama utformet i Bjørnsons lyriske stil. Det er med
rette sagt at det er i slekt med Goethes erotiske ungdomsdramaer, med
«Stella» — som Bjørnson en gang i et brev (fra 1857) kalte «bare Lider-
lighed, ovenikjøbet slet maskeret». Det går jo også adskillig dydigere for
sig i «Leonarda», men lidenskapen er beslektet og noe i den spente
uttrykksmåte og i konflikten med en mann som elskes av to kvinner,
som ikke står fiendtlige til hverandre Men den umiddelbare litterære
forutsetning for «Leonarda» er en annen, nemlig Scribes skuespill «Naar
Damer fører Krig». Hos Scribe står også en mann mellem en ung
pike og en moden kvinne, men der seirer den unge pike. Hos Bjørn-
son seirer den eldre — og forsager. Oprinnelig hadde Bjørnson tenkt at
hun skulde seire helt og at stykket skulde ende med at Leonarda og
Hagbart giftet sig; men ut fra sin natur måtte han velge den løsning at
Leonarda forsaget.
I «Kongen» var den scene som avgjørende innledet skuespillet den
hvori Klara kastet sitt «jeg foragter Dem» i ansiktet. I «Leonarda» tales
det meget hyppig om de to forskjellige slags moral som gjelder for mann
og kvinne. I sitt neste skuespill tok Bjørnson problemet op som hoved-
emne og stilte kravet om samme moral for kvinne som for mann. «En
Handske» (1883) er et skuespill hvori der praktisk talt ikke snakkes om
annet enn moral, og den moral stykket forkynner — særlig i den endrede
uforsonlige form — fikk stykkets navn, hanskemoralen. Det er Bjørnsons
første større innlegg i 80-årenes evindelige diskusjoner om kjønnsmoralen,
det er hans hevdelse av ekteskapet mot den fri kjærlighet. Han skriver
selv om skuespillet: «Den er paa min skrøpelige og skyldfulle grun vokset
op af ægteskabet; dette har skapt den.» I den første utgave av skuespillet
er Bjørnson ennu en forholdsvis mild dommer, en forsoning mellem Svava
og Alf stilles sterkt i utsikt, han mente åpenbart at forholdene hadde så
stor skyld at en kvinne kunde tilgi. Men den mottagelse «En Handske»
fikk, særlig av dem som regnet sig for å tilhøre bohemen og som fikk
uttrykk i Garborgs vittige og ubarmhjertig hånende fortelling «Ungdom»,
bragte Bjørnson til å skjerpe kravet. Da skuespillet skulde opføres i 1886,
omredigerte Bjørnson slutningen, slik at bruddet mellem Svava og Alf blev
endelig; kravet blir ubønnhørlig, det er ingen tilgivelse. Men Alf er også
blitt en råere mann i det omarbeidede stykke. Sitt moralprinsipp for-
fektet Bjørnson med stadig større steilhet op gjennem 80-årene, og drog
til slutt i årene 1887—88 på en stor nordisk foredragsturné med «Engifte
og Mangegifte». Denne kamp førte til brudd mellem Bjørnson og en
stor krets av den radikale ungdom og mange av dens første menn, således
med Brandes.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
