Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - De store diktere - Jonas Lie
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
178 DE STORE DIKTERE
sympati, er alle på en eller annen måte kommet på kant med hjemmet
og er eller har vært utstøtt — som Jan i «Kommandørens Døtre» og Henrik
i «En Malstrøm».
Men hjemmenes dikter er han jo også — når man bare ikke legger
noen idyll i det. I en lang rekke romaner er miljøet norske hjem, og
ingen har kunnet fortelle slik om hvordan norske hjem var og om hvordan
de preget sine mennesker. Så anskuelig som det aldri er gjort før eller
siden, skildret han dagliglivet, hverdagen i hjemmet, han gav stuens hygge
eller uhygge, dens lune eller dens tomhet, viste hvordan den var preget av
menneskene og igjen merket dem som bodde der. Han visste at hver stue
har sin egen lukt og at denne lukt henger ved de mennesker som ferdes
der. Han visste at hjemmene er skapt som et vern i mørketiden, at de
er en del av vår natur. Bare vi nevner titlene på bøkene trer vi inn i
kjente stuer: Det er kapteinshjemmet i «Familien paa Gilje», komman-
dørhjemmet i «Kommandørens Døttre», sakførerhjemmet i «Et Samliv»,
forretningshjemmene i «En Malstrøm» og «Onde Magter». Det er ikke tvil
om at hjemmet som begrep betydde meget for ham, at det gjennem eget
liv og slektsarv hadde festet sig i hans sinn som noe overordentlig verdi-
fullt og dyrebart — og fremfor alt som noe særlig karakteristisk for norske
livsforhold. Og denne hans følelse blev sikkert skjerpet gjennem hans
mangeårige utlendighet.
Men hvad er det han har å fortelle om disse hjem — denne hjem-
menes dikter? Han forteller at innen disse hjemmenes fire vegger ut-
spilles bitre tragedier, går menneskeskjebner under, ågrer foreldre med
sine barn og selger deres lykke, og barn forbitrer livet for sine foreldre,
ektefolk bedrar hverandre og hjemmets luft forgifter tilværelsen for de
unge. «Lodsen og hans Hustru» er en bitter ekteskapshistorie, hvis ulykke
trives uhyggelig i den øde og onde stillhet som bare finnes i hjem hvor
mistroen gror og vokser. Og «Familien paa Gilje», den boken vi alle først
tenker på når vi nevner Lie som hjemmenes dikter — for den vidunderlige
interiørkunst — det er en bok om en familie i opløsning, konen sliter sig
ut, barna selges en efter en, eller de bryter ut — den er en av de få
virkelig revolusjonerende bøker i norsk litteratur. Eller tenk på hjemmet
i «Kommandørens Døttre», det konvensjonelle hjem hvor snobberi kveler
alt liv — eller hjemmene i opløsning i «Niobe» og «Naar Sol gaar ned».
Nei — en hyggelig hjemmenes dikter er Jonas Lie sannelig ikke.
Det er en bok av Jonas Lie som heter «Naar Jernteppet falder». Den
er fra hans senere år, fra 1901, den hører ikke til hans aller beste, men
det er en av dem som avslører, det er en med troll i. Når menneskene
stilles op mot den plutselige endelige avslutning, mot den uventede død
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
