Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - De store diktere - Jonas Lie
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
JONAS LIE 181
han i praktisk arbeide, og tok derfor
sin juridicum, var en kort tid kopist
i Revisjonsdepartementet og slo sig
derefter ned som sakfører på Kongs-
vinger og giftet sig i 1860 med sin
kusine Thomasine Lie. Og nu skulde
han riktig begynne sitt liv, slik han
vilde forme det, fullt av handling,
virksomhet, praktisk og åndelig. Han
vilde inn i forretningslivet, han vilde
inn i politikken, han vilde inn i jour-
nalistikken, og han fastholdt tanken
på å bli dikter — det gav sig fore-
løbig form av leilighetsvers. Men det
var sammenheng i det alt sammen, en
stor virkelighetsgjerning lå for ham
som forretningsmann og skribent.
Praktisk og idealistisk skulde hans
gjerning være. Og en tid gikk det
ypperlig, han kom inn i store forret-
ninger, dristige skogspekulasjoner —
inntil de dårlige tider kom. Så blev Jonas Lie. 1881.
det den hårde kamp for å redde sig selv og andre, en tid søkte han for-
tvilet utvei i håpløse spekulasjoner, og så kom krakket.
Der lå hele den stolte virkelighet. Jonas Lie hadde ikke alene tapt
alt, men han satt igjen med en milliongjeld som han gjennem mange år
søkte å få avbetalt. Som forretningsmann og sakfører var han umuliggjort,
der satt han med kone og to barn og måtte begynne fra nytt av.
Men han var ikke bare økonomisk ruinert. En indre verden var styrtet
sammen for ham. Han så at hans forhold til virkeligheten var et helt annet
enn det han hadde trodd. Hele den livsanskuelse han hadde bygget op.
hele den fremtid for sig selv som aktiv og handlende mann, som skribent
der grep inn i det levende liv, som han hadde tenkt så vakkert, falt sam-
tidig sammen. Han hadde følt sig draget til journalistikken, han skulde
være med å skape tiden, forene det handlingssterke i den med den store idé.
Han hadde sluttet sig til Bjørnson og Johan Sverdrup, men understreket
med styrke, men uklart, at det gjaldt å forkynne idealene samtidig med
fremtidskravene. Men han hadde lært — og skulde stadig sterkere lære — at
tiden var hans tanker ugunstige, og at det var få som gad høre på ham.
ee
pe No AS nn
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
