Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - De store diktere - Kristian Elster
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
KRISTIAN ELSTER 221
Men angrep og tendens blir aldri det vesentlige i Elsters diktning — ikke
engang i «Farlige Folk». Han er mellem alle tidens problem- og tendens-
diktere den som er sterkest optatt av den rene diktning, den blotte og bare
menneskeskildring. For ham er stemningen, naturen, og menneskene det
avgjørende. Istedenfor å gi det levende og klare riss av mennesker til
belysning av et problem, fordyper han sig i selve menneskesinnet og er
ene optatt av det. Man kan i hans menneskeskildring følge hvordan han
senker sig ned i det sinn han skildrer, alltid dypere, fortaper sig helt i
det. For ham har sinnets hemmeligheter den dragende makt, det som er
vanskeligst å bestemme, det som mere kan anes enn gripes, alt det vikende,
usikre og tilfeldig stemningsbevegede i sinnet. Jo dypere bevegelsen er
gjemt, desto ivrigere søker han den, det sky, det dølgende sinn optar ham
sterkest. Det finnes i denne hans menneskeskildring ingen teori, det avgjø-
rende er hans eget sinns hengivelse til det menneskesinn han forteller om.
Og denne hengivelse er så inderlig, så følsom, så var og aktpågiven, at
han mere enn tidens øvrige romanforfattere når det dype i sjelestemningen.
Det går gjennem all Elsters diktning et drag av vemod. Det henger
sammen med hans egen utvikling, hans langsomme og vanskelige avklaring,
hvis skuffelser avsatte usikkerhet, smerte og utilfredsstillet lengselsfølelse.
Men ennu mere skyldes dette vemod hans evne til hengivelse. Selv var
han en lys natur, hvis sinn eide mange og dype gleder, og hans liv nettop
i de år han skrev sine beste bøker, var lykkelig. Han var sterkt bundet
til hjemmet, og den skuffelse han led ved ikke å få støtte til å komme ut,
skrev sig mere fra en sterk følelse av at nu trengte han å se nye forhold
enn egentlig fra reiselyst. Hans arbeidsforhold var på mange måter gode
og de små kår plaget ham ikke så meget. Han var glad i sitt arbeide som
forstmann, det optok hans tid mest om sommeren, og friluftslivet elsket
han; om høsten og vinteren hadde han god tid til å skrive. Derfor er der
ingen bitterhet, ingen personlig oprørsstemning av smerte i hans dypt ve-
modige skildringer. Men det er den sterke medfølelse som alltid vil gripe
et så mottagelig sinn som Elsters, og det vemod som alltid vil følge med
en så dyp hengivelse til de skjebner han fremstiller. Hans sinn eier megen
lyshet, megen tillit; men hans livsopfatning, bestemt av hans erfaring,
iakttagelse og følsomhet, er vemodig. I hans bøker blander lys og vemod
sig, han tror på lykken, men vet den er sjelden. «Tora Trondal» er lys
i sin stemning, men det er et slør over lyset. «Farlige Folk» er en sørg-
modig bok, men med vidunderlige og kraftige lysstreif. «Solskyer» er full
av vemod, men ganske uten bitterhet. I «En fremmed Fugl» har vemoden
fått et ironisk anstrøk svarende til fortellerens sinn og fornemmes mot en
stemning av jevn, sund lykke.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
