Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - De store diktere - Kristian Elster
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
226 DE STORE DIKTERE
«Tora Trondal» har som roman ikke få brist og svakheter. Den er
for omstendelig redegjørende. Man innrømmer hovedpersonen, bonde-
presten Hans Eid, en rekke fortjenstfulle egenskaper, han vekker en viss
interesse, men man føler ikke noen varm sympati for ham. Den inne-
holder fine og følsomme naturstemninger og billeder fra den østlandske
innlandsbygd. Men en opmerksom leser vil snart merke, at boken er skrevet
av en utpreget vestlending, — dens hovedpersoner er karakteristisk nok
alle vestlendinger, presten Trondal er fra Bergen og er kommet fra en
fjelldal sørpå til Østlandet. Tora som intet kjennskap har til Vestlandet,
kan i alle fall ikke være født på Østlandet, og det er over henne det eget
stille og lukkede stemningspreg som det er over Elsters vestlandskvinner.
Presten Eid er vestlending — «jeg er barnefødt derborte, alt er kjendt og
kjært for mig.» Gran har tilbragt en tid på Vestlandet, som han omtaler
med «gysende velbehag». Men alt dette har medført at det er ikke riktig
østlandsluft over bokens mennesker. Man vet at boken foregår på Østlandet
og at man her har en av dens forutsetninger. Men man synes til sine tider
gjennem dens mennesker å være overflyttet til Vestlandet.
Men «Tora Trondal» er en vakker og fin bok. Det er så megen sjel
i den. Det er inderlighet i dens følelse og uttrykk, en varm, fin og dyp
personlighet åpenbarer sig i dens beretning og menneskeskildring. Den
uttrykker Elsters nasjonale og politiske opfatning på den tid den blev
skrevet, — en opfatning som nok var stemplet av Bjørnsons bondebegeist-
ring, men som søkte sine egne veier. På den ene side tar den gjennem
skildringen av Gran avstand fra den estetiske liberalisme, på den annen
side vender den sin kritikk mot den overdrevne bondebegeistring. Det siste
uttrykkes gjennem Hans Eids utviklingshistorie. Han kommer som den
mørke, tungtforkynnende, kulturfiendtlige, nasjonalbegeistrede bondeprest,
som aldri har lest en skjønnlitterær bok, som fordømmer teatret, og erklæ-
rer at kjærlighet bare er noe dikterne farer med, det er løgn og villfarelse.
Gjennem sin kjærlighet til Tora lærer han alt om igjen. Hans livssyn blir
friskt og lyst uten å miste sin styrke, han bryter med pietismen og vil ha
den norske bonde kulturopdradd. Han oplever det åndelige frigjørende kul-
turelle gjennembrudd, Elster håpet den norske nasjon skulde gjennemleve.
Gran, romanens sikrest tegnede figur, er karaktermannen Eids mot-
setning, de skiftende stemningers mann. Han begynner begeistret med et
foredrag om Wergeland og folkelighet, men fortsetter kort efter med et
voldsomt angrep på bondebarbaren, som fiende av den kultur, den dikt-
ning og kunst han elsker. Og han skifter uavladelig i følelse og stemning,
han er tilskueren, estetikeren som aldri våger sig til handling og derfor
aldri når frem til den fasthet i overbevisning, som bare handling gir. «Musi-
kant, bare musikant,» sier han om sig selv.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
