Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Åtti-årene. 1880—1890 - Tiden
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
6 ÅTTI-ÄÅRENE
ning ikke pessimistisk. Under den ligger en sterk vilje til idealisme, —
kampen gjaldt sannhet, frigjørelse og kamp for lykkeligere forhold mellem
menneskene. Diktningen er båret oppe av tro på mulighet for lykke, av
håp om at menneskene kunde få lysere skjebner. I sin tro på å kunne
opdra menneskene og bedre samfundsforholdene er den optimistisk. Den
river ned skrankene for den frie tanke, den går løs på kirke og prester,
men på selve gudstroen, ja endog på kristendommen går den sjelden til
angrep. Bjørnsons angrep på den kristne lære kom først i 80-årene, og
samtidig forkynte han en ny gudstro. Og når den offisielle moral blev
spottet, gjaldt det først og fremst all dømmesyke og alt hykleri; selve
ekteskapet blev sjelden angrepet, og det var ikke ledsaget av noen ny
dristig moralforkynnelse. 70-årene i Norge kjente ikke begrepet «den fri
kjærlighet».
Efter hvert som tiden skred frem, og ikke minst i den tid 70-årene
møtes med 80-årene, blev kravet på tendensens tydelighet alltid sterkere.
Det avgjorde om en bok var god eller dårlig — om den hadde den rette
tendens, — akkurat som de konservative før hadde spurt om den hadde
«den rette ånd». Om Jonas Lies «Livsslaven» skriver Lars Holst i «Nyt
Tidsskrift» for 1883: «Hvad der dog kanske først og fremst gjør Livs-
slaven til et saa betydningsfuldt værk saavel i vor literatur som i Jonas
Lies digteriske udvikling, er den samfundsanskuelse, som præger hvert af
dens blade. Jonas Lie rejser her en alvorlig anklage mod samfunds-uretten,
som i denne fortælling viser sig paa saa mange og forskjellige maader.»
I denne kritikk spørres det lite efter diktningens kunstneriske verdi, men
efter hvilken samfundsanskuelse det er som preger den. Kravet om den
rette tendens har ophevet det kunstneriske krav. Den moderne kritikk
hadde gått ringen rundt og møttes igjen med den gamle teologiske.
80-årenes skribenter tok det videre skritt, førte kampen og kravene
ut til de ytterste konsekvenser, med den følge at tretthet og reaksjon innen
kort tid måtte melde sig. I en kort periode drev den tids forfattere både
middel og mål ut til det ytterste. Men nettop som en konsekvens av at
de går til det ytterste avskaffer de tendensdiktningen, — tendensen er over-
flødig, sannheten alene er nok. 80-årenes naturalisme rår en ganske kort
tid i norsk diktning, noen voldsomme, ville og heftige år, og bryter så
sammen. Men den kamp som i våre dager med støtte i Freuds psykoanalyse
føres om de seksuelle spørsmål, har sin sterke tilslutning til 80-årenes kamp,
dog med den forskjell at kampen ikke legger de kunstneriske bånd på
diktningen som i 80-årene.
Overalt drar denne ungdom konsekvensene av de idéer 70-årene hadde
åpnet for. Og den gjør det i en heftig samfølelse med alt det som beveget
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
