Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Åtti-årene. 1880—1890 - Arne Garborg
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
28 ÅTTI-ÄRENE
«Men ut i Skogen susar det langt og tungt, av Regn og Vind, av Bekkir og Bar,
som ei Verdenssorg.
Ja denne Skogsusen. Denne lange, ævuge Tone av Tre som svingar i Vinden; av
Bekkir som aldri vert trøytte; av Einundsfossen i sitt myrke Djuv; av Høgfjellsvinden
upp-um Toppane paa einslege Tindar som sting
seg upp i Himilen og spyrr kva dei skal staa her
for i det lange Verdsens Tidir!
Jamt naar eg sit her aaleine i Stogo mi, og
det lid paa Natti, og det sloknar paa Gruva, og
ute regner det og blæs og er myrkt og sturt, og
den vaate Vinden gjeng tung gjenom Lidom, —
daa kjem det rædde Tankar yvi meg; eg ventar
aa sjaa Synir: bleike Andlit stirer inn gjenom
Ruta, med langt vaatt Haar ned etter likbleike
Vangar; Draugar og Skrymt; Far min som eg ser
um Nætane i urolege Draumar; Gjenta mi som
kanskje i denne Stundi ligg i Fjorden og døyr,
trøytt av aa gaa og traakke millom alt dette
Kryp som sulkar henne til med Augo fulle av
liderleg Dygd og Munnar fulle av Søyle... Og eg
høyrer Læte og Ljod rundt Stogo mi; tunge Stig
som stanar og gjen; smaae flakkande Rop som
kjem burt; og stundom gjenom Skogsus og
Bekkjedur syngjende Røystir som stig og sterknar
og døyvest, og Graat, Kvinnegraat, Barnegraat,
Å I rædd, skræmd, kvævd Graat som døyr; lange
Arne Garborg. F.i Time på Jæren 25. januar - .
1851, d. på Hvalstad 14. januar 1924. forvillande Tonar, Visetonar, Gravsalmetonar
, som Vinden ber att og fram og eg veit kje
kvar dei kjem fraa. Eg vært fælin; skundar meg i Seng og snur meg til Veggen;
breider meg godt ned.»
«Hjaa ho Mor» blev den siste naturalistiske roman som Garborg skrev.
Han var grundig ferdig her. Grundig ferdig med den form, som han alltid
hadde slitt slik med og som aldri hadde passet hans sinn, hvori så mange
stemninger brøtes. Grundig ferdig med dens idéinnhold, som forlangte en
underkastelse under videnskapen, en begrensning av sjeleoplevelser, like
dogmatisk og hovmodig trangsynt som noen kirkelære. Reaksjonen var
begynt over hele Europa, «videnskapens bankerot» var blitt dens litterære
slagord. I Sverige var kampen mot naturalismen blitt reist før enn i Norge,
og Garborg var en av dem som først og med sterkest opmerksomhet fulgte
striden derover. Også han var ferdig med naturalismen, alle dens teorier
var utslitt, ikke en av dem hadde hjulpet ham i kampen mot livsangsten —
Men reaksjonen — i den form den kom — tiltalte ham ikke. Garborg
resignerte ikke, han søkte videre. Han var ikke trett, hans hunger efter
sannhet ikke tilfredsstillet. Ganske visst hadde hans sinn i denne uroens
tid streifet mystikken, han hadde våget sig nokså langt på speidertokt
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
