Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Åtti-årene. 1880—1890 - Arne Garborg - Amalie Skram
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
36 ÄTTI-ÄÅRENE
I sine siste år var Gar-
borg syk og svak. Men han
fulgte levende med og hadde
bevart sin kloke iakttagelses-
evne, sin humor og sin selv-
ironi. For sitt parti var han
først og fremst den store
landsmålsdikter, profet og
forkynner i sprogstriden,
høvdingen i den nasjonale
kamp. For alle, for tilhen-
gere og motstandere, var han
den store urolige vekkende
og eggende ånd. Og til alle
tider vil han være den dype
dikter om angsten i menne-
skenes sinn. Her har han
som ingen annen gitt bille-
der fra vårt folks liv — knu-
Kortspilsmuget i Bergen. Amalie Skrams barndomshjem sees £et av mørk angst, av uro,
reset: av tvil og gru, løftet av lyse
himmeldrømmer. Man kan synes det er noe knugende over hans diktning,
at den er et «armt, graatt Land» — men så har den den store vide himmel
over sig — lyset over tilværelsen. Og det er hans kamp å tvinge himmelen
til jorden, slik at menneskene kan leve sitt jordliv med himmelen i sitt
sinn. Og er den typisk vestlandsk hans angst og himmellengsel, og hans
trang til å bekjenne den, så er hans humor like norsk. Hans tankedikt-
ning, hans menneskeskildring, hans bekjennelse, hans religiøse poesi og
forkynnelse — alt er rundet av dyp hjemlig jord.
Amalie Skram. Garborg hadde brutt ut av naturalismen, dens form
og ånd, fordi han ikke kunde slå sig til ro i dens livssyn, han måtte finne
en mening med livet, måtte se at det hadde et mål og mening, og målet
måtte bli religiøst å fatte. Når Amalie Skram forblir i naturalismen hele
sitt liv, er det sikkert også fordi hun aldri har trodd hverken på noen
mening eller noe mål i livet utover det at det blev levd — i all sin jam-
mer. Hun er ganske uteoretisk, av sinn og begavelse, naturalist. En del
av hennes romaner er skrevet for å være naturalistiske, i tidens stil, de er
de minst betydelige. De merkeligste er skrevet i lidenskap slik hun måtte
skrive dem, om det aldri hadde vært opstått noen naturalistisk retning i
litteraturen, fordi hun tenkte og følte slik, fordi hun så slik og måtte for-
N
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
