Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Åtti-årene. 1880—1890 - Gunnar Heiberg
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
50 ÄTTLIÄRENE
Ingen av disse skuespill forteller så meget om Heiberg som politiker
som dramaet «Jeg vil værge mit Land», særlig når det leses i sammenheng
med de artikler som inneholdes i boken «1905» (1923). Her føles sam-
tidig hans idealisme, hans dype og heftige patriotisme, — og hans fjernhet
fra det folk han tilhører og fra de begivenheter han dømte. En rekke av
hans politiske artikler har en sjelden patriotisk reisning, stolte i sitt krav
på ikke å slå av, ikke bøie unda når det gjelder fedrelandet. Og denne
følelse kan slå ut i begeistring, i tillit som i den vakre talen for Georg
Stang. Og det er denne følelse som ligger under det bitre skuespill «Jeg
vil værge mit Land». Men som så ofte hos Gunnar Heiberg blir ut-
formingen mindre enn følelsen, det skrumper inn fra stor kampstemning
til noe som mere minner om et privatopgjør med mennesker han ikke kan
fordra. Han forringer motstanderne, ubetydeliggjør dem. Når han slik til
overmål tvinger oss til å tenke på de levende modeller, gjør han oss til-
egnelsen av dikterverket unødig vanskelig, fordi vi, når stykket nu engang
er anlagt slik, ikke kan gi slipp på vår mere-viden, vår overbevisning om
at de menn som handlet i livet både var anderledes og større enn Heiberg
vil innrømme i dramaet. Derfor blir det som virker sterkest i dramaet det
som forteller om Heibergs egen følelse, hans egen svakhet og skuffelse,
hans egen tro og smerte. Betydelig er skildringen av hovedpersonen gods-
eier Skogstad, som alltid har holdt sig utenfor, verget sig med kritikken,
gjemt sig bak spotten og vært redd almensetningene. Han har nøiet sig
med å tenke nydelig om sitt folk. Til gjengjeld svarer folket ham i det
avgjørende øieblikk: Vi kjenner dig ikke.
Det mest omstridte av alle Heibergs skuespill er hans siste «Parade-
sengen». Også det førte til et teaterslag da det i 1924 blev opført på Natio-
nalteatret. Det er en situasjonskomedie. Det er almengyldig i sitt stoff,
den store manns små sønner som utnytter farens død og begravelse til egen
fordel. Det er intenst hånlig og flengende vittig. Men det gjelder med
dette som med de før nevnte, det er almengyldigere i stoff og idé enn i
utførelse, gjennem den er det som stoffet er skrumpet inn. Siste akt er
dramaets svakeste, de pinlige scener, den ville spott i dødens nærhet, er
ikke løftet av en stor og befriende fantasi, scenene har ikke fått den nød-
vendige groteske storhet over sig, som skulde medføre at man ikke satt
trangpustet og ubehagelig til mote.
Gunnar Heiberg har i sine komedier skapt en ny form for dramaet.
Den har sitt utspring i det Ibsenske skuespill, men søker videre, idet
den gir slipp på en rekke virkemidler, sløifer det omhyggelige og
redegjørende, alt det forberedende og innførende, stryker alt som
har med mystikk å gjøre, og søker ikke den uttømmende, men den
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
