Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nitti-årene. 1890—1900 - Knut Hamsun
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
112 NITTI-ÅRENE
maner som disse to, har vår litteratur ikke mange av. Menneskene er over-
ordentlig levende og anskuelig tegnet; skildringen er alltid lyrisk-episk,
som stilen selv, som har undergått den endring at det episke nu er blitt det
mest fremtredende. Forunderlig er hans evne til å tydeliggjøre miljøet, det
er anskueliggjørende fantasi i tegningen av hver liten detalj. Hans humør
og vidd, som tidligere gav sig utslag i lyriske innfall, i paradokser og i
fantastiske sprogvendinger, gjennemstrømmer nu hele beretningen, som
glimter og lyser av innfall, av snurrigheter, av morsomme og vittige be-
merkninger, av spydigheter og spottende ord om alt det opkomlervesen
han avskyr, og de skaper en henrivende fantastisk menneskeskildring, snart
godmodig-lattervekkende som skildringen av Theodor på Bua, snart ironisk
besk inntil overdrivelse som skildringen av presten Lassen eller av filo-
logene, den klasse mennesker han omfatter med særskilt avsky.
I 1917 utgav Hamsun den bok, som mere enn noen annen skulde gjøre
ham populær, og hvori han utløste en stemningsbølge i tiden og forkynte
de skremte og trette og de søkende et nytt lettfattelig evangelium, som
ganske visst har lydt til forskjellige tider gjennem hele historien, men som
forkynt med ny kraft alltid virker nytt. Det var det store prosadikt om
jorden og jordens arbeide, «Markens Grøde». Her var det store romantiske
motiv om naturmennesket forenklet og almengjort, med rik kunst og svul-
mende følelse, til en lovsang om ny-rydderen og en forkynnelse om nød-
vendigheten av å vende tilbake til jorden og arbeidet på den.
Det er igjen en roman fra de store skoger, det er almenningen, hvor
rydningsmannen skaper nytt liv, i ett med naturens eget liv, alt får han av
den og den gir ham kraft og arbeide: «Der gaar Isak og saar, intet andet
end en Kværnkall av Skikkelse, en Kubbe. Han gaar i hjemmevirkede Klær,
Ulden er av hans egne Sauer, Støvlerne er av hans egne Kalver og Kjyr.
Han gaar religiøst barhodet mens han saar, øverst opi Hodet er han snau,
men ellers skammelig haarrik, det staar et Hjul av Haar og Skjæg om hans
Hode. Det er Isak, Markgreven.»
Det sier lite at denne bok også har sine svakheter, at den i sitt sver-
meri for analfabeter stundom kan bli komisk inkonsekvent, og at den
tretter med sine innlegg om domstolens behandling av barnemordersker.
Det er en stor bok fordi den er fylt av en stor og klar følelse. Den tegner
i enkle billeder det skjønne og rike og friske landskap som ryddes for
første gang. Den gir i uforlignelig klar tegning det enkle primitive, ar-
beidende menneske. Og den eier en poesi om de enkle og oprinnelige
oplevelser, om sinnets første bevegelse, her er en lyrikk som ikke kan være
skjønnere, renere og mere likefrem. Det er bokens innerste hemmelighet,
det som er dypest av natur i den, dens stemning forener mystikk med op-
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
