Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Det tyvende århundre. 1900—1933 - Tiden
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
8 DET TYVENDE ÅRHUNDRE
våre redsler av storbyer. Hans bygg skal økonomisk og best mulig tjene det
formål å skape praktiske, solfylte, sunde og derfor også vakre byer; løs-
ningen søkes i enkelhet, matematisk beregnet, men også i tilslutning til
gresk byggekunst. All stilutsmykning som herjet århundrets stilløse bygge-
måte, bannlyses, og det setter også sitt preg på interiøret, som gjøres så
enkelt som mulig, så formålstjenlig som mulig. Men denne nye funksjons-
stil rekker videre, den når den dekorative malerkunst. Og den nye stil med
sitt krav om at det skjønne skal stå i funksjon til det praktisk nyttige, øver
sin innflytelse på teaterkunsten og derved også på dramaet. Det eksperi-
menteres med teaterrummet, som ikke har undergått noen endring siden
barokkteatret og hoffteatret, mens scenen har utviklet sig til illusjons-
teatrets scene, titteskapsteatret, og er blitt stående der. Men den nye scene-
kunst skal først og fremst fungere riktig og sant i forhold til sin inderste
idé, som ikke er å illudere eller underholde, men være en oplevelse for
sinn og syn og sanser, slik at det opstår et fellesskap mellem publikum og
scene. For det nye teater — slik det her i Norden særlig forkynnes av
svensken Per Lindberg — spiller regien, scenebilledet, like stor rolle som
skuespillkunsten. Det nye teater er i tidens ånd et kollektivt teater, fore-
stillingens rytme skal forplante sig fra scenen til tilskuerne, teatret blir
en helhet, en kollektiv masse som settes i bevegelse av den samme kunst-
neriske oplevelse. Men for at det skal skje, er det nødvendig at det mindre,
uvesentlige som ved sin illusjonsvirkning bare forvirrer og distraherer pub-
likum, fjernes, og alt samler sig om fellesvirkningen, kunstens funksjon.
Lengst er eksperimenter i denne retning drevet ved det russiske teater, som
har til formål den agitatoriske fellesvirkning, og i Amerika, hvor teater-
kunsten utvikler sig mere mot en rytmisk realisme i iscensettelsen. Her
skapes også det nye drama med sin samling av stemning, handling og
menneskeskildring i en rytmisk virkning, en fortettet virkelighetsvirkning,
og O’Neil er her den førende dikter. Men den som først søkte og skapte
den rytmiske stemningsvirkning var August Strindberg.
Det moderne teater og med det det moderne drama er i våre dager
stillet like overfor en konkurrent som iallfall tilsynelatende arbeider med
de samme midler: filmen. Samtidig som filmen i sin begynnelse — og til
dels ennu — hentet motiver og midler og meget av det ytre apparat fra
teatret og diktningen, har også dramaet og dets scene hentet ikke bare
impulser fra den nye kunst, men også søkt å konkurrere med den ved å
efterligne den. I virkeligheten er filmen, hvor den er kunst, en helt selv-
stendig kunstart og en ny. Dens virkning er billedet, det som sees og egner
sig til gjengivelse ved billede. Selve replikken på talefilmen tjener til å
samle billedinntrykket, forsterke det, tydeliggjøre det, vi skal ikke gripes
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
