Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Det tyvende århundre. 1900—1933 - Sigrid Undset - Olav Duun
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
OLAV DUUN 41
å øve barmhjertighet. Hennes vesen er ikke rikt og stort, hun er ikke noen
merkelig kvinne, men hun er hel i det å løse sin særlige opgave. Hun kan
bære sitt martyrium med opreist hode, med smil inn i hverdagen, det
blir hennes glede. Hennes opgave er barna, svikter hun dem for sin egen
lykkes skyld, vil de gli tilbake til det uklare og usannferdige som heter
Braatøslekten. Hun kan redde dem, men hun kan nu engang ikke både
redde dem og selv bli lykkelig. Og da betyr det mest at barna ikke skuffes
i kjærligheten til moren. Hun opgir lykken, hun blir hos barna, det er
både rørende og oprørende — som det svært ofte er når noe ikke kan
reddes uten offer.
Her er ingen tydelig religiøs forkynnelse, det er en moralsk bok, en
psykologisk vurderende menneskeskildring. Men det er noe i tonen, noe
i billedet av denne hverdagsmadonna som forteller — selv om vi ikke
visste det — at bokens forfatterinne er ikke irreligiøs som Ida Elisabeth,
men forstår det som ennu er dunkelt og gjemt for henne.
Boken er skrevet med usvikelig virkelighetskunst. Ganske vidunderlig
er Braatø-slekten tegnet, de to gamle som har slik fæl forvissning om
kjærlighetens makt, og alle de redselsfulle barna som alle og alltid henger
sig på Ida Elisabeth, — av denne familien har fru Undset gitt et billede
som blusser av liv, av hjertelighet og forakt, av humor og vrede. Det er
en kraft og en frodighet over dette familiebillede, en enestående delaktig-
het i dens gleder og redsler, dens godhet og dens skjendighet. Man må
søke til Thackeray for å møte noe lignende. Med ham har hun felles det
salte humor, den levende livsfølelse og det sterke moralske krav.
Olav Duun. Med Olav Duun får hjembygdsdiktningen sin ypperste
dikter, han utvider dens åndelige verden, idet han på en gang forblir i
hjembygdsdiktningen og gir den almenmenneskelig betydning og derved
ophever dens grenser. I en av hans siste bøker, «Ettermæle», fortelles om
Brynjar, at han kjemper for å bevise farens uskyld og samtidig verge om
morens eftermæle — «folk i bygda meinte så ymse —». Så står der: — «det
var ikkje for seg sjøl han gjekk, han gjekk i grunnen for alle samen, for
menneskene på jorda, syntes han.» Det er ord som kan stå over hele
Duuns diktning, den har bygden til sin verden, men er efter sin ånd og
idé «for menneskene på jorda».
Olav Duun er født 21. november 1876 i Fosnes i Namdalen, og til
Namdalen har han henlagt handlingene i sine romaner, likesom han også
skriver hjembygdens dialekt. Man kan heri finne styrken og begrensnin-
gen i hans diktning; han har utkåret sig en bestemt bygd med dens liv
gjennem lange tider, dens tradisjoner og dens særpregede mennesker, deres
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
