Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Det tyvende århundre. 1900—1933 - Olav Duun
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
48 DET TYVENDE ÅRHUNDRE
først «Straumen og Evja» (1926), fortellingen om bygdeføreren som har
fremskrittstankene og fremtidsidéene, men ikke karakter til å bære dem,
mannen som kan peke på målene, men ikke har kraft til den handling
som fører frem. Det er en av Duuns svakere bøker, usikker både i beret-
ning og menneskeskildring. Sikrere gjennemført og med langt mere dypt-
gående kraft i menneskeskildringen er det annet forsøk, «Carolus Magnus»
(1928). Det er en ironisk beretning, men her ligger ikke som ellers i Duuns
diktning ironien gjemt og dulgt, den er bragt helt op i dagen, forfatteren
forfølger sin hovedperson med hånlig og avslørende spott. Den forteller
om en mann som helt fra barneårene har sett sig selv som kåret til profet,
— boken beveger sig i den religiøse idéverden. Den har til hensikt å
avsløre en moderne forkynnertype som har alle sine idéer utenfra. Carolus
Magnus vet at han er en hykler og ingen idé har; men han tror allikevel
på sin storhet, for han har alltid hørt den forkynt. Derved opstår den
sjelelige spenning som fører til hans undergang — et tomt sinn som brister
ved den endelige avgjørende visshet om sin egen tomhet. Det er den minst
umiddelbare bok Duun har skrevet, mindre en psykologisk skildring enn
en avsløring, leseren vet fra første side at Carolus er en hykler og selv-
bedrager; det avslapper bokens spenning, hvad vi følger med interesse er
Duuns redegjørelse for de lag av løgn og bedrag det fins i denne grum-
sete sjel.
Mellem disse romaner ligger en dypt følt og fortryllende fortalt liten
hjembygdsdiktning, «Olsøy-gutane» (1927), og det ser ut som Duun efter
«Carolus Magnus» har bestemt sig til for godt å vende tilbake til hjem-
bygden og dens mennesker. Det er blitt trilogien «Medmenneske», «Ragn-
hild> og «Siste leveåre» (1929, 1931, 1933), novellesamlingen «Vegar og
Villstig» (1930) og fortellingen «Ettermæle» (1932). Trilogien har til emne
hvor langt kampen mot det onde tør føres, — det er alltid et stort motiv
i Duuns diktning, det ondes plass og betydning og kampen mot det. Her
kjemper Ragnhild, konen til Haakon på Stavsund, mot den onde sviger-
faren Didrik Dale, som holder på å ødelegge sønnen Haakons liv; det ender
med at hun dreper ham, — for at ikke det verre skal hende, at det blir
Haakon selv som gjør det. Og med dyp og inntrengende psykologi viser
boken at han ikke kan bære det hun har tatt på sig, og for å gi ham sjele-
fred, melder hun sig selv og tar sin straff... Men kampen mot det onde
er ikke slutt med det. I «Ragnhild» ser vi hvorledes Haakon holder på
å forfuske sitt liv, han er ennu ikke kommet ut over faren, han trenger
«folks» aktelse for å slette minnet ut, om faren og om drapet, han søker
å få en stilling blandt stormennene, skjønt han av sinn og livssyn ikke
hører hjemme blandt dem. Da vender Ragnhild hjem — og det hører til
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
