Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Det tyvende århundre. 1900—1933 - Oskar Braaten
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
OSKAR BRAATEN ST
er vokset op, og igjen holdes
han nede av sin kjærlighet
til sin lettsindige barndoms-
veninde. Det er en fortrinlig
skildring, levende og naturlig,
men noe nytt gir den ikke.
Motivet varieres igjen i «Tri-
bunen» (1925), denne gang
med en ung musiker som
hovedperson. Novellesamlingen
«Tapte Slag» (1922) inneholdt
en enkelt fortelling «Beseiret»,
som gav en smertelig og gri-
pende beretning om en syk
gutt, som ikke vil vite av at
det mangler ham noe, han vil
være like frisk og kjekk; men
sykdommen har beseiret ham,
og han skjønner han bare har
å gi sig, og at det beste han
kan gjøre er å gjemme sig
blandt de andre sveklingene
på sykehuset ute på øia. Den er med sin knappe, sorgfulle stemning
Oskar Braaten. 1933.
noe av det ypperste Braaten har gitt, en fortrinlig og fullkommen liten
novelle.
Braatens to siste romaner har mere karakteren av psykologiske studier
enn noen av de tidligere. De vidner at om Freuds lære og metoder heller
ikke har gått ham forbi, selv om han kan spotte over godtfolks moteprat
og komplekssludder... I «Prinsesse Terese» (1931) forteller Anton, eieren
av en liten kullbod, sine minner, og alt han har oplevd er farvet av den
stumme utholdende kjærlighet til «prinsesse Terese». Motivet er kjent nok
fra Braatens tidligere bøker, den unge mannen som elsker en pike som
står over ham i stand og som ikke makter å komme ut over sitt miljø;
men fremstillingen er mere samlet om den psykologiske undersøkelse.
Ånton er av dem som ydmyker sig selv, han gjør sig liten og fattigslig,
men alltid med den baktanke at bare han venter tålmodig, skal han nok
engang nå frem. Han følger taust, og uten å gripe inn, Tereses langsomme
undergang, han kjenner hennes svakheter, hennes nyfikne sanselighet, hen-
nes hang til det sterke, og han venter — engang må hun da bli så ussel
at hun tar til takke med ham... I «Masken» (1933) har han gjort en
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
