Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Det tyvende århundre. 1900—1933 - Sigurd Christiansen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
64 DET TYVENDE ÅRHUNDRE
fromme snekker og sløidlærer, en av Christiansens fineste og skjønneste
karakterer, og han drages langsomt inn under makten av det stille liv som
leves i den menighet hans slekt hører til, først for ham som iakttagelse,
senere som mere eller mindre motvillig oplevelse. Han møter hvad han
mener er oplagt selvgodt hykleri hos broren Martin, men får opleve at
denne vedkjenner sig sin brøde, tar skylden og straffen, skjønt han meget
lett kunde ha undgått den, og bærer den slik at han blir et nytt menneske,
det vil si det menneske han egentlig er. Og til slutt, da Helge er ferdig
med livet, og han har søkt å gi soning for det han har forbrutt, samler
han sin religiøse tanke og følelse i de ord som er så karakteristiske for
hans hjemlengsel og hans ærlighet. Fra det første: «— jeg vil nødig und-
være ham. Jeg vil gjerne at han er,» når han frem til denne erkjennelse:
«Han er. — Jeg har ligget og tænkt paa det i disse dager. Vi har fundet
frem til hver vor gud, har jeg tænkt. Og saa stor er han at alle er den
samme.»
Nu vilde det være en misforståelse å se et religiøst forfatterskap i
Christiansens diktning. Her er ikke tale om forkynnelse. Det er den psyko-
logiske interesse som driver ham til å fordype sig i disse sinns religiøse
oplevelser, lidelser og seire. Det er denne verden han kjenner best, den
lille småbymenighet hvis mennesker først og fremst beveges av religiøse
oplevelser, og med alvor og respekt fordyper han sig i deres sjeleliv, —
ellers vilde ikke hans fremstilling ha dypere verdi. Uvilkårlig kommer
man til å sammenligne Christiansens trilogi med Sigrid Undsets «Den
brændende busk». Både Paul i denne bok og Helge i trilogien vender sig
med en følelse av tomhet, av øde, fra «tiden» og mot religionen, begge
først drevet av en slags nysgjerrighet, tomhetens forundring over hvor de
andre får sin styrke og rikdom fra. Paul går alltid lengere bort fra hjem-
met, det «frisinnede» og tomme hjem, hvor den kvikke og overfladiske mor
lever sitt verdslige liv; han søker alltid lengere bort fra det hjemlige, han
drages mot en fremmed religionsform, en kirke som vil ta imot ham og
som han kan gi sig hen til og som kan befri ham fra den følelse av å
kveles i tomhet, en kirke som når det gjelder kan tenke og ville for ham
når han er for uttrettet av livet. Han blir konvertitt, og han oplever myste-
riets henførelse i troen. Helge søker alltid hjemover, stadig nærmere hjem,
han overgir aldri sin tanke, ikke sin «reformasjon», han bøier sig ikke
under dogmer, men under en religiøs forvissning, «jeg tror han er». Paul
finner frem til «moderkirken», Helge vinner sin tro gjennem berørelsen
med en liten særmenighet innenfor den protestantiske kirke. Det er det
storladne fremmedartede byggverk som fra først av lokker Paul. Det er
det hjemlige i følelsen som tross det frastøtende i alt ytre, som drar Helge.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
