Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Det tyvende århundre. 1900—1933 - Sigurd Hoel - Helge Krog
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
112 DET TYVENDE ÄRHUNDRE
inntil den stunden han selv sier gården og bygden farvel. Nu oplever han
det med bevissthet om at han oplever det. Det er utmerket fortalt, det
rummer bl. a. en av de beste skildringer av livet på en Østlands-gård som
vår litteratur eier. Men det’er ikke i sin helhet så vidunderlig, ikke så
dypt, ikke med slikt perspektiv og med slik underklang som første del.
Men den inneholder avsnitt som er fullt på høide, som det før nevnte om
guttene som dreper killingen. Og det har slike enkle og gripende beret-
ninger som den om Embret som blir gammel, dør og begraves. Det er
verdifullt også fordi det er nytt hos Hoel. Man har i det hele tatt følel-
sen av at hans talent er gått styrket og beriket ut av kampen med et
hjemlig stoff.
Få norske skribenter har fått sitt ry så pepret som Helge Krog. Han
er Osloguit, født i 1889, hans mor var den begavede Cecilie Krog, f. Thore-
sen, Norges første kvinnelige student. Hennes sterke sannferdige person-
lighet har efter hans eget ord hatt stor betydning for ham, hun har vekket
og skjerpet ham i kampene mot fordommer og hykleri. Som kritiker er
det hans kall og opgave, slik han føler det og gjennemfører det, med
nidkjærhet — ikke det å opdage og finne frem til sannheten, men det å
forfølge løgnen, fusket, det forlorne og det falske og først og sist alle for-
dommer i liv og kunst. Og det er ikke bare hans opgave som kritiker, en
del av hans dramatiske diktning forfølger samme formål: å utrydde for-
dommene. Menneskenes sinn er en løk av løgn, skrell dem av. Samfundet
er en gjødselhaug av fordommer, rydd stallen. Det er her han føler sig
som en arvtager av Ibsens og Gunnar Heibergs gjerning, og han er det
også. Han er en kampglad, lidenskapelig, stundom vill arvtager. Det er
her han med fryd og glede peprer sitt ry. Som kritiker er han ikke alene
beundret og fryktet, men også hatet. Han vekker skrekk. Det er sikkert
hans stolthet. Men hans ry er ikke bare pepret, det er også plettet. Han
har en stygg svakhet for å tillegge andre menende — eller feilende —
lave og lumpne motiver. Hans kritikker blir derved ikke sjelden en over-
måte fantasifulle sammenstilling av injurier. Også det er ham en glede.
Imidlertid inneholder utvilsomt de to samlinger av hans artikler «Me-
ninger om bøker og forfattere» (1929) og «Meninger om mange ting» (1933)
noe av det ypperste som overhodet fins av norsk prosa. Og det vil natur-
ligvis ikke bare si at han skriver så og så godt og har en utmerket stil.
Det er at han har evnen til å si akkurat og helt nøiaktig det han vil ha
sagt. Ord og mening dekker hverandre til fullkommenhet. Det han vil si
blir innlysende klart, det rammer like inn til sakens kjerne, til offerets
hjerte. Og han har den tankens og stilens overlegenhet at han gjør det ikke
vanskelig å forstå, han gjør det enkelt, selvfølgelig, uten at det derfor blir
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
