Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Det tyvende århundre. 1900—1933 - Tore Ørjasæter
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
TORE ØRJASÆTER 195
for den i naturen; naturfølelse og erotikk vever sig forunderlig sammen
i hans sinn. I «I Dalom» er det ennu ung strømmende og åpen erotikk
som kan skape et så inntagende og fast skrevet vers som «Hugen min
dårar», utformet med en praktfull ordkunst:
Djupt i Svart-gile var eg, Djupt i jordi det jalmar,
Svart-aa kyngjer i kluft og dalar. djupt gjenom berg eg veg maa sprengje,
— Høgt mine hugsviv bar meg, — kling der dei klaare malmar,
høyrde eg om ifraa himilsalar. inn i Ditt sinn sku tonen trengje;
Jordi og himilen kling i mit spel, skein der ei aar av det skire gull,
men det er Du som gjev songen min sjæl. alt sku eg gjeva deg, — famnen full!
Men i «Manns Kvæde» er erotikken mere sammensatt, på engang be-
friende og bindende, løftende og dragende ned, lykkestrømmende og pine-
full. I det høist eiendommelige og heftige dikt «Muru-kvæde» er elskoven
ham en mare (muru), han ikke kan fri sig fra før han har undertvunget
sig kvinnen og fått visshet for at han er hennes herre og mester til døden:
Eg er mann og eg har bore Djupare i all din bleikleik
tyngste livstraa i mitt blod. skin og dæmar du mot dauden;
Aa mi jordætt djupt har skore inste dysk av sjæli drikk eg,
meg til blods, i bleike vanvit medan dine milde augo
ser eg nu ditt skire andlit gløder ut i siste glod.
døkne inn i dødsens ro.
Det er i denne yderst sammensatte diktsamling et avsnitt som heter
«Menneskje-Sonen», tre religiøse dikt, hvorav de to nærmest er salmer,
hvori han bekjenner at bare gjennem troen på Kristus kan han vinne makt
over sig selv og befrielse for alt det som binder ham. I den stemning
munner de ut, de store fortellende dikt om Gudbrand Langleite. I det
første møter vi Gudbrand som ung og oplever den brytning mellem gammel
og ny tid som også herjer hans sinn. I dikt som «Ved Aursjo-gjele», «Eg
stirde so bleik» og «Skaparstundi» fortelles om hvordan den religiøse følelse,
evighetslengselen og dragningen mot himmeldrømmen våkner i ham. Bak-
grunnen gis ved skildringen av bygdens liv, med billeder av folk og natur,
en fyldig og intim og sterkt følt diktning. Men det ujevne, ofte usikre dikt
«Bru-millom>» er allikevel eiendommeligere og sterkere personlig følt. Det
begynner med Gudbrands og Ragnhilds giftermål, men det er ingen ro og
lykke i Gudbrands sinn. Det slites mellem alle dagens jordbundne krav
og en vill fantastisk himmellengsel, og denne kamp er det også i hans
erotikk, Ragnhild binder og stænger hans frie længsel, kjærligheten til
henne, som kjærlighet til enhver kvinne, hindrer hans viljes frie gang. Det
er kampen i ethvert erotisk forhold:
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
