Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Det tyvende århundre. 1900—1933 - Tore Ørjasæter
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
198 DET TYVENDE ARHUNDRE
Q o
har så vanskelig for å gå direkte løs på tingene selv, — om de er aldri så
enkle, må de omskrives. Dette skyldes ikke alltid poetiske grunner, men
henger sammen med en eiendommelig trang til å kretse om tingene og
begrepene, en skyhet for å nevne tingene, oplevelsene, følelsene ved sitt
eget navn. I «Elvesong» er det imidlertid blitt til en lykkelig gjennemført
symbolsk diktning, en litt omstendelig, men rikt følt og tenkt utnyttelse
av naturbilledet til avspeiling av livet. Det gir et billede av dikterens liv
i elvens løp fra utspringet til havet. Vi begynner med det minste, med
duggdråpen som løsner sig og alt har frihetslengselen i sig:
Telen græt dogg i soli god
og leskar spira med linne.
Med det er doggdropen sjølv forløyst
til fridomen han vil vinne.
Og i diktets slutning møter vi dråpen igjen i havet:
Du drope midt i djupe hav
som gav deg sjølv i vald,
fekk spegle livsens velde av
lik sjeli åt ein skald.
Mellem den første forløsning fra telen og den endelige forløsning i
havet ligger livet med all dets strid og lengsel. Lengselen efter «havsens
harmoni» er der fra første stunden, lengsel og vilje til å speile livet, him-
melen og jorden.
Her er de skjønneste lyriske dikt, som «Våris» — om henne som går
over vårisen og sangen som ligger uløst under, dikteren som ikke griper
livet for å øde det, men velger å bevare det som sang:
Min kulde bar deg over For under isen ber eg
og berga deg til lands mit liv so innelæst,
burt i den blide skogar-ås i elvesongen gjev eg deg
med tidlig vårskog-glans. min siste minnerest.
Det er en tanke som stadig kommer tilbake, at dikteren ved å gi slipp
på virkeligheten som dreper drømmen, bevarer sangen:
Heller vil eg sjunge um deg
enn å sløkje dine draumar,
nemne deg med draumenamn
gjenom lengsels lange næter.
Og min svale straumefamn
har ei minning um det milde
famntak som eg ikkje fekk.
Ørjasæter har videre skrevet et par skuespill, en samling reisebrev og
en roman. «Jo Gjende» (1917) er et lyrisk skuespill, her står kampen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
