Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Knud leiker eskimo
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
%
han la på 180 kroner til 200 kroner. En temmelig svær sum
i 1888.
Vesle Knud og leikekameraten hans, Jørgen Brønlund som sei-
nere fulgte ham på ferdene, vilde gjerne vinne premien og hadde
også god lyst til å være de første som ønsket de berømte mennene
velkommen til vestkysten. De to guttene labbet utover kystlandet
på egen hånd. Det var jo sommer og lyst, men guttene var
ganske unge. De gikk og de gikk. Det bar stadig utover. Bo-
plassen var borte for lengst, men de fortsatte vandringen. De
tok hverandre i hånden til slutt for å føle seg tryggere. De ble
så trette og sultne omsider, at de ikke greide å gå lenger, så
snudde de og ruslet hjem igjen. De to hadde vært på utferd på
egen hånd, men premien fikk de ikke den gangen.)
Det var fanfare over Nansen-navnet, klang av modig handling,
av dåd og eventyr.
— Han er jo landsmann av meg så å si, sier Knud. Jeg har
også norsk blod i årene mine.
Ham vilde de likne, som ham vilde de være alle sammen.
— Kom skal vi leike Nansen, ropte de i kor.
De første skiene holdt sitt inntog i Jakobshavn med Nansens
dåd. Svært fine eller gilde var de ikke akkurat. Det var ikke noe
som het slalåmski eller terrengski. Og guttene i Jakobshavn
tok til å spikke og telje ski. Tønnestaver og annet trevirke
som lå for hånden ble brukt til emner. Spisse foran ble de i
hvert fall.
— Ligg unna, her kommer jeg!
Eskimoguttene för av sted gjennom snødrivene i kolonien, en
og annen ramlet over ende, men jamen var det moro lell!
— Hør her Manjaq, Torngersuaq og alle dere andre: Nå skal
den som er flinkest få lov å hete Nansen!
Det ble en kappløping av den annen verden. Guttene gøv av
gårde, det gjaldt å få bena med seg i en fart, de satte utfor de
minste bakkene, snart økte de på til de større kneikene. Det ble
mange fall og ømme og møre kropper, men for en vidunderlig
sport likevel!
Hyl og skrik og fryderop fra dem alle.
18
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
