Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Med Knud ut i den vide, vide verden
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
mark, han skal begynne på skolen. Her oppe har han lest grøn-
landsk med tante Helga og det har gått over alle grenser godt.
Knud liker grønlandsk, han snakker det jo mer enn dansk, snak-
ker det dagen lang, elsker det rent ut sagt. Men nå skal han
altså på «sivilisert» skole, i en svær bygning et eller annet sted i
kongeriket Danmark. Ut i den vide, vide verden, men ikke akku-
rat den han har lengtet etter og drømt om.
Så en dag da sommeren står på hell, går det et underlig tog
ned mot kaia: Presten, prestefruen, bestemor, tante Helga, Knud
og de to søsknene hans. De skal reise, og alt deres pikk og pakk
er sendt ombord for godt. I samfulle 23 år har prestens holdt til
blant de innfødte. Ofte var det stritt, presten hadde et distrikt
på 800 kilometers utstrekning, og det skulde pleies og passes tre-
fire ganger om året. Han måtte reise til alle disse stedene med
konebåt og med hund og slede i alskens vær og under de vanske-
ligste forhold. En prest på et slikt sted må være langt mer enn
sjelesørger, han skal greie med de timelige ting også om han er
den rette mannen. Og det var nok Christian Rasmussen etter:
det som fortelles om ham. Han elsket det grønlandske folket og
hjalp det etter evne. Han snakket eskimoisk som en innfødt, og
ga ut både en grønlandsk grammatikk og en stor dansk-grøn-
landsk ordbok. Det var tungt å ta avskjed med alle disse kjære
menneskene som han og de andre i familien hadde delt ondt og
godt med i så mange år.
De fulgte i flokk og følge alle sammen, hele kolonien var på
bena. Det lå tristhet og sørgmodighet i luften. Avskjedens stund
og time er tung, her skulde eskimoguttene ta avskjed med Kunun-
guag, som var deres hjertevenn. Det sto å lese alvor i Knuds
ansikt: Når fikk han se Manjaq og Torngersuaq og alle de andre
kjekke guttene igjen? Hva gikk han til?
Så ringer skipsklokken for siste gang. Trossene kastes loss og
skipet glir ut fra kaia. Seilene er heist og ut fjorden bærer det.
Et hav av hender vifter:
— Farvel alle ombord! Farvel alle prestens og Kununguaq!
Kununguag! Kununguaq!
Det bærer mot sør, dagene går sin jevne gang med alt skipets
22
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
