Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Den store sledereisen gjennom Nordvest-passasjen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
lange håret er dekket av rim. Mannen har store, hvite tenner som
skinner — han ler, er forpustet og snapper etter været. Sinns-
bevegelsen gjør vel også sitt.
Slik ble Rasmussens første møte med disse nye menneskene.
Der kommer kameratene, han venter på dem, og da de nærmer
seg, kjører han videre bort til menneskeklyngen, som oppmerksomt
har sett på møtet mellom de to. Mannen heter Papik, Styrefjæren,
og har boplassen sin i opplandet ved Lyon Inlet. Stort mer
får ikke Rasmussen vite i første omgang. Belært av erfarin-
gene, vil han stanse hundene før han nærmer seg de frem-
mede altfor mye. Nå kommer alle mennene mot dem. Bare kvin-
nene og barna blir liggende ved siden av sledene, makelig hen-
slengt i snøen, omtrent som Påyen grasplen en fin sommerdag.
Flere av kvinnene sitter der mied halvnakne spebarn i fanget
og gir dem bryst. Solen faller over de brune, smilende ansiktene.
Det var ikke til å forstå at været skulde ha blitt så mye mildere,
for det var da bare en halv time siden Rasmussen måtte kjærtegne
sin egen nese.
Dette var altså Akilinermiut, menneskene på den andre siden
av det store havet, som Rasmussen hadde hørt så mye om helt
siden han var halvvoksen gutt og begynte å interessere seg for
eskimoiske sagn. Han kunde ikke ha truffet dem under mer
maleriske former, sier han selv. En hel karavane midt ute på
isen, menn, kvinner og barn, kledd i fantastiske drakter, som var
levende illustrasjoner til de grønlandske fortellingers berømte
innlandsboere. ’
Hver trevl i klærne var av reinskinn, fine, korthårete skinn,
av dyr nedlagt under de første vårjaktene. Kvinnene hadde store
pelshetter og viftende skjørter, som falt ned over benklærne både
foran og bak. Mennenes morsomme pelser var som skapt til løp,
korte foran og en lang hale bak. Alt sammen var helt forskjellig
fra de motene Rasmussen før hadde sett. Han følte seg borte i
en helt annen tid — en sagntid, full av minner og likevel en
ny tid full av løfter om mennesker og forhold som var helt
fremmede for ham.
Men når alt kom til alt, var det en ting som bandt dem sammen,
95
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
