Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Knud Rasmussen som han var
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
lomrom. Da han fikk øye på henne løp han mot henne, omfavnet
henne og strålte av gjensynsglede:
— Kjære, kjære Hansine, jeg er så jublende glad over igjen å
kunne hvile hodet mitt mot din skulder akkurat som den gangen
jeg var gutt. Hvor uendelig snill du var mot meg bestandig da
jeg i min ungdoms ubesindighet og strålende livsglede laget gutte-
streker her hos deg.
. Hansines store, kjærlige øyne hang ved Knud Rasmussens
ansikt:
— Du, Kununguaq, er for meg altid den samme gutten som i
de unge årene, men du er dessverre blitt en stormann med mye
å ta vare på. Sjelden, ja, altfor sjelden får du tid til å komme
til oss, som elsker deg så høyt. Ja, neppe får du vel tid til å tenke
på oss små vesener, når du leiker med minnene dine. Likevel er
det i lystid og mørketid stadig vår store glede å la tankene leike
om deg, Kununguaq, og dine kjære foreldre og søsken.
Minnene strømmet på og plutselig slynget Knud igjen armene
om Hansine og utbrøt med det skjelmske smilet han eide i slike
store stunder:
— Mange år er gått siden jeg som liten gutt fant deg og Jørgen
(hennes mann) kissemissende oppe på presteloftet . . . Du ba meg
ikke å røpe denne hemmeligheten, og jeg har tiet. Først i dag har
jeg ikke kunnet la være å nevne det, for jeg vil så gjerne gi deg
mitt hjertes største kjærtegn.
Hansine rødmet, forteller historieskriveren, og klappet Knud
kjærlig på kinnene og strøk ham over de sorte lokkene. Hun
hadde tårer i øynene og svarte i sin store generthet på
grønlandsk.
Med sin rommelige hjertelighet var Rasmussen en stor skøyer
som alltid var opplagt til en spøk selv om den skulde gå ut over
ham selv. Når han oppholdt seg på landet om sommeren i sitt
hus ved Hundested likte han gjerne å ferdes nede i havnen. Da
var han alltid arbeidskledd med sixpenceluen trukket godt ned
over det ene øret, slentrende rundt. Mange tok ham for en fisker og
Rasmussen moret seg over dette. En gang ble han stanset av en
bilist med tilropet:
135
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
