Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - No. 20. 15. juli 1929 - Sider ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Utgiver:
Organ for
E.T.T
ELEKTROTEKNISK TIDSSKRIFT
Nl 20 OSLO 15. JULI 1929. 42. AAIIG.
Innhold:
Elektromotorer og brandfarer.
holdt på N. E. V. F.’s årsmøte, juni 1929
Av ingeniør //. 0. Stretmo. Foredrag
gjennem tette ildsikre rør«.
innkapslet eller anbragt i ildsikkert rum«.
Norsk Elektroteknisk Förening
Norske Elektricitetsverkers Förening
Norske Elektricitetsvhrkers Förening
Kronprinsensgaxe 19, Osio
Utkommer 3 gange månedlig til en pris av kr. 10. 00 halvårlig, iberegnet postporto. Til utlandet under korsbånd kr. 13. 00 halvårlig
Betalingen erlegges forskudsvis Abonnementet er bindende, inntil opsigelse skjer. — Annonsepris; Pr. enhetsrute42 mm. bred, 31mrr>.
høi: Iste side av omslaget kr. 10.00, øvrige sider av omslaget og innvendig kr. 6.00—2.25 efter annonsens størrelse, plass og antall ganger
Elektromotorer og brandfare. Av ingeniør H. O. Stretmo. — Overspenningsbeskyttelse. Av W. R. Blumer. — Det tekniske
program for den 2nen verdenskraftkonferanse i Berlin 1930. — Oslo Tekniske Mellemskole. Eksamen 1929. — Glødelampens
50 års jubileum. — Grafit i smøreteknikken. — Amerikansk verkstedteknikk. — Meddelelser og notiser. — Kobber- og oljenotering.
Det som forskriftene her søker å motvirke er naturlig
vis kun brandfaren i disse rum. Der gåes da ut fra den enkle
regel at jo flere motorer jo større brandfare, og herav
utledes det at hvis man ingen motorer har i rummet
så er brandfaren et minimum. Denne betraktnings
måte holder neppe stikk.
Det har i de senere år vært en sterk utvikling i
våre elektrisitetsforskrifter. Under trykket av krigstidens
surrogatmateriell og den store mengde brande i de
nedgangstider vi har hatt, har utviklingen gått med
rivende fart. Under disse forhold var jo retningen gitt,
det måtte bli innskrenkninger og skjærpninger her
som på flere av lovgivningens områder forøvrig. Skal man drive 10 arbeidsmaskiner i enkeltdrift,
må man altså ha minst 10 motorer, som efter nyere
praksis er påbygget arbeidsmaskinen og danner en del
av denne. Män undgår altså alle transmisjoner og
har en enhet som stanses og igangsettes uavhengig av
alle andre- Skal man derimot følge forskriftenes ønske,
er enkeltdrift umulig og man får da til gjengjeld et
større antall transmisjoner. Her ligger efter min me
ning feilen i forskriftenes betraktningsraåte. Jeg anser
transmisjoner farligere enn skikkelige installerte moto
rer, og man må jo se det hele driftsanlegg under ett.
Jeg vil ikke påstå at denne utvikling av våre
elektrisitetsforskrifter har vært unødvendig, men vi er
nu kommet så langt at det nu kan være på tide å ta
et pust i bakken for å overse det tilbakelagte terreng.
På enkelte områder mener jeg at man allerede er
kommet vel langt frem, og jeg tenker da særlig på
raotorinstallasjoner efter forskriftenes § 497, d. v. s. rum
hvor der förefinnes »lett antendelige stoffe*. Denne para
graff berører praktisk talt all treforedling, dessuten
møller og tildels tekstilindustrien. I E. T. T. nr. 12 —
1928 har jeg også skrevet om samme emne. Tar man f. eks. de 10 arbeidsmaskiner og grup
pedrift faar man minst 11 remmer og 12 —15 trans
misjonslagere dessuten løs- og friksjonskiver, kanske også
mellemaksler med endda flere lagre. Den ene motor
som man har må jo gå hele dagen og følgelig blir
eftersynet av transmisjonene sä som så. Å tilse lagre
som er omgitt av en flerhet remme er ingen behage
lig job. Det er heller ikke langt mellem hver gang
man hører at et lager går varmt, og hvis oljerøken
ikke opdages i tide, blir det lett brand. Hvor ofte
finner man ikke denne avisnotis »branden skyldes
varmgang iet lager«. Også remmer kan gi årsak til
brand hvis de gnir innpå treverk, det har jeg seiv sett.
Jeg skal kort redegjøre for denne paragraffs histo
rie i våre forskrifter.
I forskrifter av 1897 § 59—61 bestemmes kun
at apparatene skal være ildfast kapslet. I forskrifter
av 1920 er der fremdeles kun krav om ildfast kaps
ling for rum med lett antendelige stoffe. Ved tillegg
av 1922 foretas så en forandring idet § 497 får
den tilføielse:
»Der tillätes kun anvendt kortslutningsmotorer eller
motorer som er helt innkapslet med ildsikkert mat
riale. Evtl. åpninger for kjøleluft skal ved rør an
ordnes såleledes at ikke brendbare stoffe kan føres
med inn i motoren, eller kanalene bli tilstoppet«.
»I spinnerier og reperbaner hvor der er lett an
tendelig støv skal dessuten kjøleluften inn og ut
Har man derimot 10 maskiner med 10 motorer,
vil motoren ikke gå uten maskinen brukes og følge
lig er der folk like for hånden om noe går varmt.
En noenlunde vedlikeholdt motor byr i sig seiv ingen
nevneverdig brandfare.
Dette kunde efter min mening vært strengt nok,
men i 1926 er paragraffen yderligere »forbedret«. Nu
heter det
Årsakene til feil i en motor ligger, bortsett fra
sleperingsmekanismen som bør innkapsles, hovedsage
lig i lagerne. Nu går man mere og mere over til kule
og rullelagre og dette vil bevirke at antallet av lager
defekter går ned. Overbelastning vil vanskelig fore
komme ved enkeldrift, hvor motorene må dimensjo
neres for maskinens høieste ydelse. Dessuten har man
ved de nye apparatskap med paketreleer fat en vir-
»fast monterte motorer bør opstilles utenfor disse
rum. Er det ikke mulig skal de være ildsikert
Disse fordringer er strengere enn i andre lande
som vi i almindelighet sammenligner med — Sverige
— Tyskland og U. S. A.
277
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
