Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - No. 11. 15. april 1930 - Sider ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
pvw-L—ww—•—* unje
Summer
Ved belastning støispenning 50 mV
» spenning alene » 30 »
Tinnosbanens » 30—50
» Ofotbanens » 10—20
Hermed er man kommet over i kapitlet: botemidler.
For Drammensbanens linjer: 1—3 mV
spenningsløs bane » 20 »
1930, No. 11 ELEKTROTEKNISK TIDSSKRIFT
Man vil herav forstå at den induserte spennings
kurveform spiller en meget stor rolle; er der f. eks. i
den før nevnte beregnede parasitspenning av 55 mV
— en 1100 pps oversvingning med en verdi av 2%
av grunnfrekvensens, altså her 1,1 mV, så er disse 1,1
mV hørbare, men neppe grunnfrekvensens 55 mV, da
de bare svarer til 0,55 mV av 1100 pps.
på maksimalt 5 mV. For jernbanens telefonlinjer langs
de elektriserte baner har man til sammenligning målt
under normale forhold på banen:
Her må bemerkes at Drammensbanen har et moderne
kabelanlegg, Ofotbanen kun delvis et sådant, mens
Tinnosbanen må nøie sig med luftlinjer på banens
grunn. Ved et spesielt tillfelle blev støispenningene i
Tinnosbanens linjer målt ved belastning, ved spenning
alene på kontaktledningen og ved helt spenningsløs
bane. Resultatet herav blev:
Den støispenning øret opfatter er således først og
fremst et resultat av samtlige de oversvingninger som
finnes i kurven for den induserte differensspenning;
og da nu denne kan ha vidt forskjellig sammensetning
i forskjellige tilfelle, men allikevel gi samme inntrykk
på øret hvorved altså »støispenningen« må sies å være
den samme, kan støispenningen ikke måles med noe
teknisk instrument, seiv om grunnfrekvensen kunde
filtreres fra, da ørets eiendommelighet vanskelig kan
eftergjøres av et enkelt teknisk apparat som ikke be
laster telefonlinjen slik at frekvensbilledet forvanskes.
Den siste rest av støispenning som altså er temmelig
høi, skyldes kraftledninger som ikke har noget med
banen å gjøre.
Man benytter sig derfor av en sammenlignings
metode når støispenningens størrelse skal fastsettes,
idet man lar støispenningen og en målbar spenning
av konstant frekvens avvekslende virke på samme
elefon, 1 Amerika benyttes da en justert summer med
lav grunnfrekvens, men rik på overtoner. Et potentio
meter gradert i »noise units«, som er en vilkårlig
valgt enhet, gir da en innstilling av summerspenningen
som gjør samme inntrykk på øret som den undersøkte
støispenning. Apparatet er bekvemt å arbeide med da
summerens tone har en bra likhet med vanlig »kraft-
Iedningsdur«; det må dog behandles forsiktig, drifts
spenningen må være temmelig konstant og det er et
spørsmål om man kan kontrollere at summeren holder
konstant vekselspenning og frekvens. Fig. 11 viser
apparatets koblingsskjema.
Tinnosbanens telefonlinjer har såkalte utladespoler
for å uskadeliggjøre influensvirkningen fra kontakt
ledningen. De utladestrømstyrker som går gjennem
disse spoler er åbenbart forskjellig for de to linje
grener, med støispenning som resultat
Hvad en støispenning på inntil 50 mV vil si, er
lett å tenke sig, når man erindrer at innkommende
talespenning fra en fjernforbindelse er av samme
størrelsesorden. For banens egen telefonlinje av 30 km.
lengde spiller støien mindre rolle, men for å gjøre det
mulig å telefonere over større avstander har man måttet
utstyre de stasjoner’ som det dreier sig om med spesial
mikrofoner som gir 3 dobbelt talespenning på linjen,
likesom man samtidig har shuntet høretelefonen. Talen
høres da normalt, mens linjestøien blir redusert.
Det vil fremgå av det föregående at en viss sym
metri må kreves i svakstrømsanlegget såfremt det skal
være uimottagelig for forstyrrelser utenfra. Er symme
trien fullkommen vil forstyrrelser i form av linjestøi
ikke være mulig. Hvordan må nu denne symmetri
være?
Hvis man har en telefonlinje som i hele sin lengde
løper parallelt en induserende kraftledning på en slik
måte at trådene forløper horisontalt, den ene stadig
nærmest kraftledningen, så er det innlysende at en
slik ledning ikke er forstyrrelsesfri seiv om symmetrien
til jord er aldrig så høi. For den ene tråd induseres
kraftigere enn den annen; man har en iverr-usymmetri.
En ledning er derfor først da forstyrrelsesfri når både
tverrsymmetrien og symmetrien mot jord samtidig er
størst mulig. For å øke tverrsymmetrien krysser man
i Amerika og Tyskland de to grener av en telefon
linje med visse mellemrum, som i Tyskland er minst
5 km. og høist 40 km. Har man en større telefon
kurs blir krysningsskjemaet rett innviklet, da man
jo også skal sørge for at de enkelte talekretser blir
innbyrdes forstyrrelsesfri. For hvert krysningspunkt
blir der 2 isolatorer pr. telefontråd, hvorfor luftlinjen
blir nokså »broket«, ikke bare å se på, men også å
arbeide med. Og skal man være nødt til å minske
Den tyske måte er å bruke en summer med ren
800 pps. frekvens og med målbar spenning. Et poten
tiometer gradert direkte i millivolt viser støispenningen
som altså leses av i »æquivalente millivolt av 800 pps.«
Denne måte har den fordel at spenningskilden til
enhver tid er kontrollerbar. Og en sammenligning av
en »blandet« støispenning og en »ren« målespenning
er ikke så vanskelig som man skulde tro.
Dé støispenninger man slik måler er selvsagt høist
forskjellige, ikke bare i forskjellige anlegg, men også
innen samme anlegg, hvis de forhold som skaper støi
spenninger har hatt anledning til å forandre sig. Det
kan jo tenkes at der i sterkstrømsnettet er kommet til
nye maskiner, altså nye kilder til oversvingninger; og
i et telefonnett kan jo mottageligheten for oversving
ninger også endres, især i et anlegg med luftlinjer. For
moderne telefonlinjer som skal kunne tilknyttes det
internasjonale telefonnett er fastsatt en støispenning
II. Støimaling.
139
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
