Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - No. 7. 5. mars 1931 - Sider ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
—»— 4. (Aust-Agder, Vest-Agder og Roga-
ELEKTROTEKNISK TIDSSKRIFT 1931, No. 7
å kunne bedømme de nærmeste års forbruk på en
noenlunde tilforlatelig måte, Energiforbrukets stigning
eller fall lar sig dog ikke bedømme ut fra en almin
delig overfladisk betraktning, men fordrer inngående
studier over utviklingen av mange økonomiske forhold.
Herunder kommer ikke bare vårt eget land i betrakt
ning; men også situasjonen på verdensmarkedet.
fylke. I den foran opstilte tabell har man dog holdt
sig til fylkesgrensene for dette strøk av landet.
Administrasjonen for hvert område burde ha sete
på et centralt og i trafikkmessig henseende betydnings
fullt sted, hvor man på en lettvint måte kunde komme
i forbindelse med viktigere industrier og større forbru
kere av elektrisk strøm.
Uten å ville forsøke å fastslå noe bestemt sted vil
jeg peke på følgende:
Det var hos oss allerede i de nærmeste år efter
1920 klart at nedgangstiden var i full utvikling og at
krisen vilde bli både lang og hård. For å kunne be
dømme de årsaker som har med utviklingen av elek
trisitetsforbruket å gjøre, må man gå grundig til verks
og herunder også ta hensyn til detaljer. Det er klart
at ingen andre enn fagfolk har de fornødne forutset
ninger for å kunne gi riktige svar på de spørsmål som
hører herhen. Fagmannen må dessuten ha fulgt ut
viklingen på nært hold om han ikke skal ta feil i be
dømmelsen av det fremtidige forbruk.
For område 1. (Østfold og Akershus)—Oslo..
—»— 2. (Opland og Hedmark)—Lillehammer.
m—* — 3- (Buskerud, Vestfold, Telemark)—Dra-
land) —Kristiansand eller Stavanger.
* — 5- (Hordaland)—Bergen.
—»— 6. (Sogn og Fjordane og Møre)—Ålesund,
»— 7. (Sør-og Nord-Trøndelag)—Trondhjem.
Efter den voldsomme stigning i elektrisitetskon
sumet i årene 1917 —21 var det rimelig at der måtte
komme en reaksjon. Mange hadde i denne tid forkjøpt
sig på elektrisk strøm som der atter måtte gi slipp
på når inntektene blev mindre. Energien var i stor
utstrekning brukt til opvarmning (og kokning), et om
råde hvor den med de daværende tariff-former og priser
ikke hadde betingelse for å kunne hevde sig. Følgen
var tilbakegang som var tydelig å spore allerede fra
1922 av.
Mot den organisasjonsform som her er foreslått
kan tenkes den innvending at der ikke er behov for
noen forandring, og at de nuværende kraftselskaper
vil kunne utvikles til å overta kraftforsyningen av de
kommuner som enten ikke har eller er ute av stand
til å skaffe sig egne kraftkilder og utbygge disse.
Hertil kan svares at utviklingen har vist at det har
vært overmåte vanskelig for de enkelte kommuner eller
for kommunegrupper å avslutte brukbare kraftleiekon
trakter med mange av dem som i tiden efter krigen
har optrådt som kraftselgere engros. De former kraften
har vært tilbudt under, har ofte vært slik at vedkom
mende kjøpere (elektrisitetsverkene) ikke har kunnet
gjennemføre hensiktsmessige tariffer for sine abonnenter.
Det burde således for avtagerne av Norekraft ha
vært all grunn til å utvise försiktighet i bedømmelsen
av konsumstigningen. Når Staten formodentlig presset
på for å få kjøperne til å overta et så stort kvantum
som mulig, og disse la den tilvante målestokk på ut
viklingen av forbruket, måtte resultatet bli galt. Det
er rimelig at det for de to parter nu er vanskelig å
komme til en overenskomst om nye vilkår. Staten
trenger store inntekter for å kunne avskrive mest mulig
på det overkapitaliserte Noreanlegg, og kjøperne kan
neppe få solgt kraften uten tap når de seiv skal betale
90 kroner pr. kW år. Som betingelse for en lavere
gjennemsnittlig kraftpris krever nu selgeren at kjøperne
skal overta et enda større kvantum enn det som al
lerede er kontrahert og som for tiden ikke kan finnes
avsetning for. Hvis Staten holder fast ved denne be
tingelse må man være forberedt på at kontrahentene
ordner sig med kraft fra annet hold når de avsluttede
10 års kontrakter utløper i 1935. Ora 5 är kan således
Nore komme i den situasjon at kun en brøkdel av de
utbyggede 70 tusen kW er solgt. Da vil man opleve
at de fattige fiskere i Nordland, Troms og Finnmark
gjennem skatt til Staten må være med på å betale
underskuddet på Nore, som med en fremsynt elektri
sitetspolitikk og uten Statens innblanding i elektrisi
tetsproduksjonen her i landet vilde kunne ha skaffet
meget billig kraft.
Følgen herav må bli at utviklingen stagnerer, og
mulig utbygget kraft forblir usolgt. Den samkjøring
som i de senere år er etablert eller forsøkt gjen
nemført skulde jo muliggjøre at elektrisitetsverkene
fikk mer tidsmessige kontrakter som kunde sette dem
istand til å imøtekomme kravene om mer elastiske
salgsformer. Elektrisitetsverkenes håp om herigjennem
å kunne erholde billigere strøm er ikke gått i opfyl
lelse. Heller ikke ser man noe til at der er skaffet
bedre tarifformer som følge av denne samdrift.
Hvad grunnen nu enn måtte være, et fruktbart sam
arbeide synes ikke å være kommet istand. Som et
eksempel på hvor vanskelig de nuværende forhold kan
arte sig, kan anføres at der nu i 6 å 7 år har vært
ført forhandlinger om utnyttelse av Norekraften uten
at dette har ført til et for partene brukbart resultat.
Som bekjent blev der i 1925 efter vidløftige for
handlinger avsluttet en del kontrakter mellem Staten
som eier av Nore kraftanlegg og enkelte kraftkjøpere.
Disse hevder imidlertid nu at den fastsatte pris kr. 90
pr. kW år er for høi, og sier at de har forregnet sig
med hensyn til konsumstigningen.
Det vil neppe kunne benektes at de forvirrede
organisatoriske forhold i vår elektrisitetsforsyning bærer
en stor del av skylden for at Nore-kraften har så
vanskelig for å finne lønnende avsetning. Man må
derfor forsøke å finne organisasjonsformer som kan
1 1925 hadde nedgangstiden allerede vært i 4 år
så der skulde dengang ha vært grunnlag til stede for
—»— 9. (Troms fylke)—Tromsø.
—»— 10. (Finnmark fylke)—Vadsø.
8. (Nordland fylke)—Bodø.
men eller Tønsberg.
84
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
