Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - No. 8. 15. mars 1931 - Sider ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Abonnentenes spalte
Hurtigkokere. Lynnedslag.
Oslo, 6. mars 1931.
W. Blumer.
Bakke-Fagerberg.
ELEKTROTEKNISK TIDSSKRIFT 1931, No. 8
Ingeniør Sven Arnesen har nylig i ETT gjort rede
for Bergens nye kWh tariffer, hvorefter kokestrømprisen
er satt til 5 øre pr. kWh for et visst antall kWh pr.
år pr. familie. Utover dette kvantum betales 3 øre.
Tariffer med lignende priser er tidligere innført
andre steder blandt annet i Ålesund og i de andre
kommuner som er tilknyttet Tafjord Kraftselskap. Det
kan vel ikke lenger være tvil om at utviklingen i byene
vil gå i retning av en meget lav kWh pris -j- grunn
avgift pr. år pr. leilighet for de 95 % av alle hus
holdninger. Det synes også å være en naturlig utvik
ling at innkasering av all kraftleie foregår gjennem
myntmåler, som samtidig innkasserer grunnavgiften efter
hvert, og at leiligheten og ikke leieren blir å føre inn
i elektrisitetsverkets bøker.
Jeg har med interesse lest herr S. Salvesens innlegg
i ETT, hefte 5 for iår.
Når man reiser i Tyskland er det en ting man
spesielt legger merke til og det er hvor de tyske
bondegårder og især låvebygningene er utstyrt med
lynavledere. Jeg husker at jeg allerede som gymnasiast
under et sommerophold i Lubeck-Travemiinde i 1908
la merke til det.
Reiser man i Norge så vil man se at de norske
bondegårder som oftest er helt übeskyttet.
Sommeren 1929 var jo meget elektrisk på Østlan
det. Det forundrer derfor ikke at man næsten hver
dag kunde lese om lynnedslag som hadde forvoldt
ulykker.
Jeg gjorde i ETT 1929, s. 313 opmerksom på
den siste tyske litteratur om lynavledere for bygninger.
Vi er kommet meget langt med hensyn til billig
elektrisitet her i landet kanskje vel langt. En pris
av 5 øre pr. kWh for kokestrøm, som ser ut til å feste
sig som norm her i landet, er sikkert en dumpingpris,
særlig når forbruk over minimumsbehovet betales med
ennu lavere pris. Allikevel hender det at elektrisitetens
konkurrenter seirer.
I »Teknisk Tidskrift», hefte 2, 1931 ser jeg at
Svenska Elektroingeniörföreningen har utarbeidet et
»forslag til regler og råd vedrørende bygningslynav
ledere». Når vi får noen norske forskrifter er vel i det
blå, derfor bør vi gjøre bruk av det som föreligger
fra utlandet.
Elektrisitetsverkene har vel alle sammen drevet
mere eller mindre dyktig oplysningsvirksomhet, og
elektrisitetens fordeler quasi renslighet er velkjent. Elek
trisitetsverkene kan vanskelig gjøre mere enn gjort er
for øieblikket. Dei er fabrikantene som nu må komme
efter. Hittil har de ganske riktig fabrikert apparater
som passer for de gamle vippetariffer. Det er de av
flatinnhold store, men med hensyn til strømstyrke små
plater, som har vært de saliggjørende. Nu duer de
ikke lenger. Den elektriske kokning med kWh-tariff
savner idag i høi grad kokeplater med megen høi
effektiv belastning. Den eneste fordel, som våre kon
kurrenter har, nemlig å kunne koke fort, må ryddes
ut av veien snarest mulig. 2000 Watts belastning på
en ca. 22 cm plate for stor belastning og 1500 Watts
på en 18 cm plate for mindre husholdninger med et
reguleringstrin så lavt at platen såvidt holder sig seiv
varm, vil gjøre den elektriske kokning fullkommen.
Det er tvilsomt om denne opkokningsplate behøver
flere reguleringst.in. Viderekokningen skal så allikevel
skje på en varmeplate for å gi plass for opkokning
av neste rett. Undertegnedes egne erfaringer be
krefter at seiv en hurtigkoker på 1000 Watt på 18 cm
plate (den eneste som kunne skaffes) har vunnet over
måte anerkjennelse i hans kjøkken og nedsatt det dag
lige kWh-forbruk til kokning betraktelig.
Det lynnedslag som herr Salvesen meddeler har
optrådt i Bolsøy kommunale Elektrisitetsverks kraftfor
delingsområde og som ødela stikkledningen av jerntråd
burde efter min mening ha vært opfanget av hus
lynavlederen.
Å anvende jerntråd for lavspente stikkledninger er
vel nu i fredens tid helt usedvanlig. Jerntråd som over
spenningsbeskyttelse er allerede anvendt i mange år.
I min artikkel om overspenningsbeskyttelse, ETT 1929
side 281, er nevnt at foran småtransformatorer på høispen
ningssiden kan innkobles ca. 500 m jerntråd. I de svenske
Regler og Råd for jording m. m. 1919 er nevnt tallet
1000 m. Professor Petersen meddelte mig i 1920 ati Tysk
land begynte dei 1913—1914 systematisk å byggeavgre
ningsledninger av jerntråd, efterat det i Tyskland og
Schweiz var gjort meget gode erfaringer (i Schweiz
offentliggjort av Ringvald). Denne utvikling blev be
gunstiget av krigen. Det er idag en kjennsgjerning at
disse jerntrådsavgreninger er en utmerket vandrebølge
beskyttelse, når deres lengde minst er 500 m.
Det er jerntrådens motstand som virker nedsettende
på innkommende vandrebølger.
På lavspente stikkledninger vilde jeg som over
spenningsbeskyttelse anvende lavspente lynavledere av
autovalvtypen. Noen kapasitet foran et anlegg i form
av jordkabel eller kondensatorer er utmerket. Det
direkte lynnedslag bør imidlertid bygningslynavlederen
opta.
At fabrikantene ikke er særlig begeistret for hurtig
kokerne og forøvrig gjerne vil ha litt pusterum med
hensyn til nye konstruksjoner, er lett å begripe, men
dessverre elektrisitetsverkene og deres kunder kan
ikke vente lenger.
Ålesund, den 31. januar 1931.
104
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
