Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - No. 35. 15. desember 1931 - Sider ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
No. 35, 1931 ELEKTROTEKNISK TIDSSKRIFT
derne anvendelse av grafitt i raaskinsmøringen. Mo
derne, fordi bruken av grafitt og andre myke raine
raler har vært kjent meget lenge.
som ora småpartiklene helt opsuges og går inn i
metallflaten de hefter sig ved.
Ved bruken av grafittholdige smøremidler kan
det dannes grafitthinder på lagerflatene som sitter
så fast at de ikke kan fjernes med vaskning og pus
sing, de måtte i tilfelle skrapes vekk med hårdt verk
tøi. Grafitten vandrer altså fra oljen over på lager
flaten og setter sig fast der, og det viser sig at disse
grafitthinner glir glatt mot hverandre, slik at når de
først er dannet, vil lageret arbeide meget tilfredsstil
lende, seiv om oljetilførselen avbrytes og lageret går
hell tørt. I almindelige tilfelle vil et slikt lager straks
gå varmt og ødelegge maskinen, men med en grafitt
hinne kan det fortsette å gå nesten med like liten
friksjon som med oljetilførsel inntil grafitthinnene
efter kortere eller lengere tids forløp blir slitt vekk,
metallflatene kommer i umiddelbar berøring med
hverandre og straks får sterk friksjon, varragang
o. s. v.
Grafitt er rent kullstoff i ukrystallinsk form.
Grafitt finnes raere eller mindre ren i store leier
og har mest vært brukt til fremstilling av blyant
stifter. Det er en garamel erfaring at når man smø
rer grafitt på metall i lagere, vil grafitten bidra til
å fylle ut ujevnheter og i det hele tatt gjøre metall
flatene glatte. Men den gamle grafittsmøringen hadde
sine store ulemper, som alle og enhver vet som har
brukt den. Den grafitt som gikk i handel og vandel
var aldri riktig ren, og man kunde endog risikere å
få den blandet op med sand. Grafitten hadde også
en tendens til å samle sig i krinkelkroker, oljerør,
bak pakningsringer o. 1., og det kunde gi årsak til
store übehageligheter.
Den grafitt som brukes mest i den moderne
smøreteknikk får man ved å ophete meget rent kull
stoff sot i en elektrisk flammeovn, hvor den
ved en temperatur av over 4000 grader går over til
helt ukrystallinsk grafitt med en renhet på over 99,9
prosent. Denne grafitten er altfor grov til å brukes
til smøring, men nu gjenneragår den en såkalt kol
loidaliserings-prosess som gjør at den får en korn
størrelse så liten, at de enkelte korn bare kan sees i
et ultramikroskop. Man ser i grunnen ikke selve
kornet der heller, men lyset som reflekteres fra det.
Ved den berømte forskningsanstalt National Phy
sical Laboratory i London har det nylig vært utført
interessante forsøk, som viser virkningen av grafoid
flatene i lageret. Prøvene blev utført med to tomme
lagere, utforet med hvitmetall og stålaksling som
gikk med 500 omdreininger i minuttet, Lagerbe
lastningen var ca. 20 kg. pr. cm2. Lagrene blev kjørt
en kort tid med fullt tilløp av smøring, et av dem
med alraindelig olje, og det annet med den samme
olje tilsatt kolloidalgrafitt, slik at man i begge lagre
fikk en god oljehinne mellem aksel og lagerflater.
Oljetilførselen blev derefter plutselig avbrutt ved å
koble av oljetilførselsrørene og plugge smørehullene
i lagrene. Så kjørte man videre, inntil friksjonen
blev så sterk at lagrene blev ødelagt. På lageret med
almindelig oljesmøring viste det sig at varragang
inntrådte gjennemsnittlig 36 minutter efter at smørin
gen var avbrutt, mens det lager som hadde fått
grafitt tilsatt i oljen først løp i syv timer uten at
man kunde merke det minste forskjell på det. Derpå
fikk det hvile i 16 timer og så kjørte man på neste
dag i 3,75 timer, efter 44 timers hvile i 8 timer og
efter en ny hvile på 16 timer i 8 timer. Lageret løp
tilsammen i 26,75 timer da det gikk varmt, men
friksjonen begynte ikke å øke før efter 23 timers
gang, og derefter steg den gradvis, slik at dét
var vanskelig å si akkurat når varmgangen inntrådte.
Prøvene godtgjorde med all mulig tydelighet at, for
det første, er grafittoljesraøring i et slikt lager bedre
enn almindelig oljesmøring under full oljetilførsel,
og, for det annet, at et slikt lager uten fare for ma
skinens sikkerhet kan klare sig uten olje meget lenge.
Det viste sig også at den gode virkning av grafitt
smøring øker med tiden. Man kan bruke mindre
olje enn før, og efter hvert som tiden går, blir gra
foidflaten sterkere og sterkere, slik at om ulykken
skulde være ute, lageret kan klare sig desto lenger
uten oljetilførsel.
Denne prosess er opdaget av den engelske viden
skapsmann dr. E. G. Acheson og kan forklares slik:
Under prosessen gis hver enkelt liten grafittpartikkel
en elektrisk ladning, den samme for hver enkelt.
Nu er det så at partikler som er ladet med samme
slags elektrisitet frastøter hverandre, og det opstår i
grafittraassen, som holdes flytende, en bevegelse som
efter opdageren kalles Browns bevegelse. Det pussige
er at under denne prosess synes grafitten å motstå
tyngdekraften, idet partiklene ikke synker til bunns
i den væske den er fordelt i, seiv om væsken er av
lavere spesifik vekt. Til slutt blir grafitten så findelt
at den går med væsken gjennera porene i et filtrer
papir.
Det viser sig nu at gode smøreoljer som tilsettes
passende kvanta av denne kolloidalgrafitt, har
egenskaper som i høi grad utmerker den fremfor
andre smøremidler. Den mengde av grafitt som
settes til er i virkeligheten meget liten og influerer
ikke på oljens konsistens og dens viskositet. Det er
derfor ikke selve oljen som er blitt et bedre smøre
middel, men det er den grafitten som avsetter sig på
lagerflatene som gjør utslaget. Det danner sig så
kalte «grafoide» flater, bestående av en uhyre tynn
hinne av grafitt som holdes fast til metallflaten ved
den molekylare overflateenergi. Nettop på dette om
råde, å studere tiltrekningen mellem partikler og en
flate disse kommer i meget nær berøring med, har
det vært gjort meget inngående undersøkelser i den
senere tid. De krefter som holder partiklene fast
til en slik flate er forbausende store, ja det kan synes
Foranstående er gjengivelse fra en artikkkel som
er skrevet for «Lørdagskvelden» av den kjente for-
491
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
