- Project Runeberg -  Fedraheimen. Eit Blad aat det norske Folket / 5:e Aargang. 1881 /
197

(1877-1891)
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

Fedraheimen.

Pris fyr Fjordungaaret Kr. 1.10
med Porto og alt. Betaling fyreaat.

Eit Blad aat det

——— «DDR

norske Polket.

, Lysingar kostar 10 Øre Petitlina,
og daa etter Maaten fyr større Bokstavar.

No. 50. I Kristiania den 17de Desember 1881.

| aars

Gartutte

L Lystspel i 8 Bolkar av

d Moliöre.

I Umskrift fraa Fransk av J. Belsheim.
di tå E

(Framhald.)
det e: : 3
her; Fjorde Mötet.
Karen* Elmire. Orgon.
han er Elmire
Inntil I (som flyt fram eit Bord).
FN du ein lagleg Plass her under Bordet faa?
Mann
hey I: Orgon.
Elste: 18? . å
Kv: Elmire.
å Det trengst, at du einstad’i Løynd kann
vera.
Orgon.
Men kvifyr det?
Elmire.

Lat meg no paa mi Vis det gjera!

Du sjølv fær døma um, koss Snara mi vert lagt...

Krjup under Bordet du! Tenk paa, kva eg hev sagt!

Men haldt deg dorgend still! Du maa deg ikkje røra!
Orgon.

Godlyndet mit gjeng vidt, naar du meg hit kann føra.
Lat gaa! No fær eg væl snart sjaa, korleis det gaar.
Elmire.

Til her aa klandra meg vist ingjen Grunn du faar.
(etter at Orgon heve kropet under Bordet.)

D’er um ei saare Sak eg nokre Ord maa segja,
Ei maa du styggjast av mi Tala, — berre tegja —
Kva eg aa segja treng, maa du tillata meg;
Alt, som du høyra fær, skal vera Prov for deg.
Eg maa med fagre Ord meg mildt til honom venda,
At Skrymtaren maa missa Maska si, kann henda;
For at eg honom kann faa rett i Hugen varm,
Eg pustar til den Eld, som brenner i hans Barm.
Eg maa til Prov for deg fyr honom leggja Snara,
Og læst som paa hans Elsk av Hug og Hjarta svara:
Eg kann daa halda upp midt inn i Tala mi,
Naar Tyvilen din er endt, og du læt meg bli fri.
Det fell no best fyr deg hans Lovord honom giva,
So snart du vil, eg ei skal Leiken lenger driva.
Og du bør skona meg, at ei di Kona seg
Skal vaaga lenger fram, enn det er nog for deg.
Alt stend i Handi di... der kjem han.,.du maa
vera
So kurr som Mur, at han kje merkjer. du er næra!

Femte Mötet.

Tartuffe. Elmire, Orgon (under Bordet).

Tartuffe.
Dei hava sagt meg, at du no var her i Ro...

Elmire.
No kann me talast ved um nokot smaatt me tvo;
Men lat att Dyrri der...

(ho peikar paa Dyrri til Koven.)

Lat ingjen staa med Øyrat

Paa Lur aa lyda og vaar Tala her faa høyra!

(Tartufre HE læt att Dyrri og kjem atter.) :

Personarne: Fru PJ Orgons Mor.

til Elmire. Elmire, Orgons Kona. Damis, Orgons

Son. Martane, Orgons Dotter. Valeére Kjærasten til

Mariane. Kleante, Bror til Elmire. Tartuffe. Dor:ne,

Ki ummergjenta til Mariane. Ein Rettstenar. Ein Po-
lititenar. Flipote, Tenestgjenta til Fru Pernelle.

Orgon, Mann



ETT TEN

Um det skuld" ganga, som det fyrr gjekk her idag.
Vaar Sak den kom daa vist snart i eit daarlegt Lag.
Fyr slik Forstøknad treng ein seg so væl aa vara,
Som daa Damis fyr deg fekk lagt ei fælsleg Snara.
Eg freistad’ daa paa det, so godt det vilde gaa,
Hans Ihug stilla — honom sjølv til Freds aa faa;
Men Rædsla kom paa meg — slik Magt den kunde
øva —
At til aa segja mot eg ikkje vaagad” prøva;
Eg maa daa vera glad, at det kje verre gjekk,
Men at den Sak ved det ei betre Vending fekk.

’Den store Vyrdnad, som deg alle Folk no skjenkjer,

Den gjerer, at min Mann slett aldri deg mistenkjer.
Alt Ravlesnakk til Traass han berre til det lær
Og ynskjer, at me tvau kann ofta raakast her,
Eit Ynskje, som eg difyr godt og væl kann nytta,
Daa det vaar Samankoma kann for Slarvet hytta.
Eg difyr segjer deg, kva ei eg negta kann:

Min Barm er gripen av din heite Elskhugs Brand.

Tartuffe.
Di Tala, Frua! eg kje skyner utan Møda;
Den høver ikkje godt no med di fyrre Røda.
Blmire.
Er det mit Avslag fyrr, som du no tenkjer paa,
So visar det, at du kann Kvinnor ei forstaa.
Hev aldri du no det av Livet kunnat læra,
At til forsvara seg dei altid veika era?
At um ei Kvinna enn er nog so varm i Hug,
So ligg det henne til aa vera still og bljug? *
Tru meg paa det for vist, dess sterkar er vaar
Kjensla,
Dess mindre kjem Ho fram, — ho stender reint i
Bendsla.
Og med det fyste Nei so tidt eit Ja vert sagt
Til den, som rett forstend, kva i det Nei er lagt.
Og alt det Motstand ein for Æra Skuld vil gjera,
Den vist og snart jamgod vil med eit Vægje vera.
Kann henda talar eg no her for fritt med deg?
Kann henda meir av Blygsl og Sømd maatt’ høvameg?
Men naar eg no mitt Ord læt slik or Munne fara,
So seg meg, um soleis Damis eg hadde svarat *
Med audmjuk Bøn, og høyrt paa denna Tala di
Med Ro, so framt eg ei var rørt i Sjæli mi?
Kven er det, som slik Sak kje taka maa med Harme,
Um han kje kjenner sjølv i Hjartat Elskhugs Varme?
Du heve væl kje gløymt, eg raadde deg ifraa
Aa taka til di Brud den Gjenta, du skal faa.
Du kann væl skyna det, eg hadde mine Tankar.
Eg kjenner best det sjølv, korleis mitt Hjarta bankar.
Ein kann kje tola, det skal andre høyra til
Eit Hjarta, som for seg ein gjerne hava vil.
Tartuffe.
Det var ei Røda, som med Gleda for meg fløymer;
So søtt or Munnen din den meg til Hjartat strøymer.
Alt vondt, eg fyr hev røynt av Trengsla og av Trykk,
Det gjeng i Gløymska no ved denne Læskedrykk.
Naar eg kann tekkjast deg, kje nokon Ting meg
vantar;
Eg heppen, lukkeleg daa vert paa alle Kantar.
Men du orsakar meg, at eg maa kjæra paa
Ein Ting, at eg kann snart den fulle Vissa faa.

So god og blid du er mod meg, so kund" eg vona,
At du mit Giftarmaal, som er paatenkt, vil tjona.

IINR

Eg nokon Otte hev; um den er ei so stor;

Eg kann kje setja Lit til dine fagre Ord,

Um ikkje du eit Prov i Gjerning vil meg gjera,

At eg kann trygg og viss um dine Kjenslor vera,

At meg i Sjæl og Sinn den Tru seg festa kann,

Som i all Torv og Trengsla trygt kan halda Stand.
Elmire

(hostar for aa gjeva Mann sin ei Teikn).

Kva er væl det for Ord? Tru det seg væl kann
søma?

Vil i slikt Hastverk du all Hugnads Bikar tøma?

Med Blygsla eg mi Sjæl hev opnat fyr deg her.
Men det er deg kje nog, du ei til Tols deg slær.
Er det so litet, at du hev min Kjærleik fangat?
Kvi vil du krevja meir, at eg for vidt skal ganga?
Tartuffe.
Dess minder eg er verd til slik ein Hugnad faa,
Dess meir er eg 1 Tvil, um eg den rett kann naa.
Di Røda lovar meg slik Heider og slik Lukka,
At fyrr eg den fær njota, fær eg tvilen sukka.
Eg veit so væl, at eg er ei dit Ynde verd,
Åt eg maa vona, det ei Synekverving er,

So lengje som kje du, den fagra, gode Kvinna,
Gjev meg eit Prov, som all min Tvil kann yvervinna.
Elmire.

Din Kjærleik — synest meg — er rett ein fæl Tyrann,
Som store Rædsla meg i Sjæli gjeva kann,
Som yver Hjartat vil ha" Magt mest utan Likje,
Rett som ein Konge heve yver Land og Rikje.
Du stormar paa, du set meg i slik store Sut;
Eg knapt kann vinna Tid til rett faa anda ut.
Tenk! sømer’ det seg godt for deg so hugvarm vera
Aa setja snart i Verk den Ting, du ynskjer gjera?
For Misbruk av di Magt du borde vara deg
Og fara varsamt mot ei Kvinna, veik som eg.
Tartuffe, k
Men naar med venlegt Smil du møter mot mi Hyllest,
Kvi vil du negta daa mot denne gjera Fyllest?
Elmire.
Kva kann du tala so, du, som her fyrr so stødt
Um Himeln og dens Refsing mykje heve rødt?
Tartuffe,
Aa, er det Himeln, som her velder største Hindring,
Daa er det ikkje vandt mot den aa finna Lindring.
For Himelns Refsing kann du heilt upp vera logn.
Elmire.
Men dei for -Himelns Refsing fylla oss med Ogn.
Tartuffe.
Til den Slags Ogn og Otte du kann berre lægja.
Eg veit den Kunst, at du for den kje treng aa vægja.
D’er Gledor væl, som heilag Log forbyda maa;
Men Himeln er no slik, at det kann prutast paa.
Eg kjenner væl den Kunst: Ein kann seg undan
bøygja
Og etter Torv og Trong paa sit Samvite tøygja.
Og mang ei Gjerning sjølv — um Logi stend imot —
Naar Tanken den er god, strakst stend paa beste
Fot.
I slike Løyndarraad du maa deg lata leida;
Og eg er Mannen eg, som kann den Saki greida.
Mi Raad du fylgja kann, det grandar ikkje deg,
Eg skyner Tingen best, eg Saki tek paa meg.
(Elmire hostar endaa hardare enn fyrr.)

Du hostar hardt...

p)

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sun Dec 10 01:22:38 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/fedraheim/1881/0201.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free