Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - V. Nytidens filosofi - 2. Spekulativ filosofi i romantikens tidsalder - d. Hegelianismen. Tilhengere og motstandere - η A. Schopenhauer
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
98
vi. nutidens filosofi
Hvad vil viljen? Sig selv vil den; livet er det den vil;
det nytter ikke å hevde åndsprinsipet overfor viljesbegjæret.
Det har intet regulativ i fornuften. Mellem vilje og ide rår
en uforsonlig motsetning. Der som det er megen vilje
forhånden, der er lite rom for den høie ide. Åndsliv, idealitet
når en altså først når en nekter livet. Det ligger overhode
i viljens vesen, at den ikke er av det gode. For en vil jo bare
noe som en ikke har nådd. Viljen er et strev, et begjær,
forenet med pine, med den pine som ligger i savnet. S. har malet
skyggesiden ved livet uten skånsel. Pessimismen er prinsipiel
hos ham. Uro, lidelse, pine, lede er navnet på det meste av
det som times en i «denne den sletteste av alle mulige
verdener». — Standpunktet gir tilføre til moralpsykologiske
betraktninger. Mens S. utvikler dem, støer han sig på erfaringer
en høster fra livet, som viser at hver og en er drevet av et
uslukkelig begjær, og at samme orm nager i sjelens dyp. Det
er god logik i S.’s etiske grunsetninger. Han utleder dem av
sin metafysiske lære om enheten som går gjennem tilværet.
Alt det som times de spredte, opkløvde viljer, rammer dog
tilsist den ene og samme vilje, verdensviljen. Det gror derfor
op en naturlig samfølelse mellem villende individer, slik som
deres skjebne faller ut. Med andre ord: Det som volder den
ene pine, det gjør det den andre ondt å se på. Medlidenheten
blir grunmotivet i S.’s moralpsykologi. Som det sier sig selv,
kan den imidlertid ikke ta livets byrde fra menneskene. Den
almindelige lidefølelse blir der som før og må drive individet
til evig påny å speide efter å berges ut av nøden. Slik saken
står, gis det bare ett botemiddel: å fri sig fra viljen, på sett
og vis rive sig løs fra å trelle under den. S. ser med sympati
på uttrykk for ættesamfølingen og forløsningstrangen hos
folkene. Også det kristne forløsningskrav er efter hans hu,
så fremmed han ellers står overfor kristendommen, dens
kirkelære og gudstro. Men sterkest og mest prinsipielt finner han
det filosofiske svar på spørsmålet om ættens frelse
symboliseret i den indiske lære om å nedstyre hver livsgnist, hver
viljesdrift, og gå under i Nirvana. Det er den fullendte
forløsning. Den hellige livsferd, det asketiske levesett fikk en
ny målsmann i denne pessimistiske filosof. Personlig
foretrakk han dog andre metoder for å nærme sig visdomsidealet.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
