Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Viggo Ullmann, 1848-1910
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
vakenæter for henne. Ho låg og tenkte på
korleis ho skulde få pengar til det mest turvande.
— «Jeg bad,» sa ho, «og blev altid bønhørt.»
I huslivet saman med henne og borna fekk
Ullmann den freden og kvila og samhugen som
han so sårt trong til. Når han trass i all motgang
heldt ut i skulen i 29 år, kan ein fyrst og fremst
takka henne som stod so trufast attmed heile
tida. Um Karoline Bjørnson er det sagt at ho var
sett til å vakta den heilage elden. Det kan med
like stor rett segjast um Wilhelmine Ullmann.
Ullmann slutta i Seljord tidleg på sumaren i
1902. Eg vil alltid hugsa den dagen han tok
avskil med skulen. «Jeg skal reise imorgen og
vilde gjerne at eleverne samledes i skolesalen i
kveld kl. 8,» sa han. «Men jeg vil be dere om en
ting: Ingen av dere lærere må si et ord. Be
eleverne om at heller ingen av dem siger noget. Jeg
vil falde rent sammen, hvis nogen siger noget.
Seiv orker jeg ikke at få f rem et ord. Vi vil bare
synge en sang sammen.» Då alle var samla i
skulesalen, sa han: «Jeg vil få si eleverne og
læ-rerne farvel, og be om at vi synger sammen den
sang hvormed jeg for 29 år siden begyndte min
skolegjerning, Grundtvigs gamle høiskolesang:
«Hvad solskin er for det sorte muld.»
Då vi hadde sunge, reiste han seg og gjekk.
Ikkje eit ord vart sagt. Men det er den mest
gripande avskilsfesten eg har vore med på. Vi
hadde alle kjensla av at han her gravla den stør-
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>