- Project Runeberg -  Norske Folkeeventyr /
Den grønne ridder

(1841-1844) Author: Peter Christen Asbjørnsen, Jørgen Moe - Tema: Norwegian Literature, Trolls
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Asbjørnsen og Moe's NORSKE FOLKEEVENTYR. Innskrevet og rettet av Kjell Nedrelid. Sist forandret: 31.10.1994. (dd.mm.yyyy) Released to Internet 11.10.1996 in zipped WordPerfect 5.0-format. Alle tekster kan fritt distribueres, så lenge det ikke taes betalt for dette. Vennligst behold denne innledningen.

Den grønne ridder

Det var en gang en konge som var enkemann, og han hadde en eneste datter. Men det er et gammelt ord at enkemannssorg er som albustøt, den gjør vondt, men den går snart over; og så giftet han seg med en dronning som hadde to døtre. Og denne dronningen, hun var ikke bedre enn stemødre bruker være; slem og trollet var hun støtt mot stedatteren.

Langt om lenge, da de var voksne disse prinsessene, så ble det krig, og kongen skulle ut og slåss for land og rike. De tre døtrene skulle få lov åsi hva kongen skulle kjøpe og ha med hjem til dem, hvis han vant på fienden. Stedøtrene skulle nå si fra først, hva de ville ønske seg, måvite. Jo, den første ba om en gullrokk, så stor at den kunne stå på en sølv-åtteskilling, og den andre hun ba om et gullepletre, så stort at det kunne stå på en sølv-åtteskilling. Det ville de ha; og det var nå hverken for vinninga eller for spinninga til noen av dem. Men hans egen datter, hun ville ingen annen ting be om enn at han ville hilse den grønne ridder. Kongen reiste ut i krigen, og hvordan det gikk, så vant han, og hvordan det bar til, så kjøpte han det han hadde lovt stedøtrene; det hans egen datter hadde bedt ham om hadde han rent glemt bort. Men så gjorde han gjestebud, fordi han hadde vunnet. Der fikk han se den grønne ridder; så kom han det i hug, og hilste ham fra rettedatteren sin. Ridderen takket ham for hilsningen, og han ga ham en bok som så ut som en salmebok med spenneperm. Den skulle kongen ta med og gi henne; men han måtte ikke lukke den opp, og ikke måtte hun det heller før hun var alene. Da kongen var ferdig med krigen og gjestebudslagene, kom han hjem igjen, og han var nesten ikke kommet innenfor døren, før stedøtrene kringsatte ham etter det han hadde lovt å kjøpe til dem. Ja, han hadde det. Men hans egen datter, hun holdt seg tilbake og spurte ikke etter noen ting, og kongen kom det ikke i hug han heller, før en gang han ville gå ut; da tok han på seg den kjolen han hadde hatt i gjestebudet, og med det samme han grep ned i lommene etter lommetørkleet, kjente han boken. Så ga han henne den, og sa han skulle hilse, den var fra den grønne ridder, og hun måtte ikke lukke den opp før hun var alene.

Om kvelden da hun var for seg selv oppe på kammerset, lukket hun opp boken, og med det samme hørte hun først en slått, så vakker at hun aldri hadde hørt maken til den, og så kom den grønne ridder. Han sa at boken var slik, at når hun lukket den opp, kom han til henne, det var det samme hvor hun var henne, og når hun lukket den igjen, var han borte med det samme.

Ja, hun lukket ofte opp boken om kvelden, når hun var alene og i ro, og ridderen kom alltid til henne og var der som tiest. Men stemoren hadde nesen sin i alt; hun skjønte det var noen inne hos henne, og hun var ikke sen om å si det til kongen. Han ville ikke tro det; de fikk da se etter først om det var så, før de kom med slikt og tok på henne for det. En aften sto de utenfor og lydde, og de syntes tydelig det talte innenfor. Da de kom inn, var det ingen. "Hvem var det du talte med?" spurte stemoren både hardt og kvast. "Det var ingen det," sa kongsdatteren. "Jo, jeg hørte det jo skjellig," sa hun. - "Jeg lå bare og leste i en bønnebok." - "Vis meg den," sa dronningen. - Ja, det var ikke annet enn bønnebok det, og den måtte hun saktens ha lov å lese i, sa kongen. Men stemoren trodde det samme som før, og så boret hun et hull i veggen og lurte der. En aften hørte hun ridderen var der, rev opp døren og fór som en vind inn til stedatteren; men hun var ikke sen om å lukke boken, hun heller, så han ble borte i en fart. Men hvor snapp hun hadde vært, så fikk stemoren sett en snert av ham, så hun var viss om at noen hadde vært der.

Så skulle kongen ut på en lang reise; imens fikk dronningen gravet et dypt hull i jorden; der murte de opp et hus; men i muren lot hun dem legge rottekrutt og annen streng forgift, så det ikke skulle komme inn så mye som en mus engang. Murmesteren fikk god betaling, og lovte at han skulle reise av landet; men det gjorde han ikke, han ble der han var, han. Der ble kongsdatteren satt nedi med ternen sin, og så murte de igjen gangen, så det bare var et lite hull oppi, som de kunne sende mat ned igjennom til henne. Her satt hun og sørget, og tiden falt lang og lenger enn lang. Så kjente hun at hun hadde med seg boken, og tok den og lukket den opp. Først hørte hun den samme vakre slåtten hun før hadde hørt, og siden en ynkelig jamring og låt, og rett som det var, kom den grønne ridder. "Jeg er nesten død nå," sa han, og så fortalte han at stemoren hadde lagt forgift i muren, og han visste ikke om han kunne komme ut igjen med livet. Da hun så måtte lukke boken, så hørte hun den samme jamringen og låten igjen.

Men den ternen som var hos henne, hadde en kjæreste, og ham fikk hun budsendt, at han skulle gå til murmesteren og be ham gjøre hullet så stort at de kunne krype opp igjennom det; kongsdatteren skulle betale ham så godt at han skulle ha nok alle sine levedager. Ja, han gjorde det. De slapp ut og reiste langt, langt bort i fremmede land, både hun og ternen, og hvor de kom, så spurte de etter den grønne ridder. Langt om lenge kom de til et slott som var kledd med svart, og med det samme de skulle fremom der, kom det et flo-regn på dem; så gikk kongsdatteren inn under kirkesvalen og ville stå der til regn-elet var over. Som de sto slik, kom en ung mann og en gammel mann, som også ville berge seg for regnet; men prinsessen dro seg lenger inn i kroken, så de ikke fikk se henne.

"Hva kommer det av, at denne kongsgården er kledd med svart?" sa den unge. "Vet du ikke det?" sa gamlingen; "prinsen her er dødssyk, han som de kalte for den grønne ridder," og så fortalte han hvordan det hadde gått til. Da den unge hadde hørt hvordan han hadde fått det, spurte han om det ikke var noen som kunne gjøre ham god igjen. "Nei det er ikke mer enn en råd," sa han, "og det er dersom den jomfruen som satt i huset under jorden, kommer og plukker lægedomsurter på marken, koker dem i søt melk og vasker ham tre ganger," og så regnet han opp hva det var for urter som skulle til for at han skulle bli frisk. Dette hørte hun, og hun hørte vel etter også. Da regnet var over, gikk de to, og hun bidde ikke lenge, hun heller. Da de kom hjem der de bodde, måtte de ut og hente alle slags urter på mark og i skog, både hun og ternen, og de plukket og sanket sent og tidlig av alle dem hun skulle ha å koke. Så kjøpte hun seg en doktorhatt og en doktorkjole, gikk opp til kongen og bød seg til å gjøre prinsen god igjen.

Nei, det kunne ikke nytte, sa kongen; det hadde vært så mange der og prøvd på det, men det var støtt blitt verre og ikke bedre. Hun ga seg ikke, men lovte sikkert at han skulle bli god, og det både fort og vel. Ja, så skulle hun få lov å prøve da, og kom inn til den grønne ridder og vasket ham første gangen. Da hun kom igjen den andre dagen, var han så god at han kunne sitte i sengen; den neste dagen var han kar til å gå over stuegulvet, og den tredje dagen var han så frisk som fisken i vannet. Han skulle ut på jakt, sa doktoren. Nå ble kongen så glad i doktoren som fuglen i lyse dagen. Men doktoren ville hjem. Så kastet hun kjolen og hatten, pyntet seg og laget til et måltid, og så lukket hun opp boken. Det var den samme glede-slåtten som før, og med det samme kom den grønne ridder. Han undres på hvordan hun var kommet dit. Men så fortalte hun hvordan alt var gått til, og da de hadde ett og drukket, tok han henne med like opp på slottet og fortalte kongen hvordan det hadde gått til fra først til sist.

Så ble det bryllup og bryllups-turing, og da de var ferdige med det, reiste de hjem. Da ble det stor glede på far hennes. Men stemoren tok de og trillet i en spikertønne.


Project Runeberg, Tue Dec 11 12:16:33 2012 (aronsson) (diff) (history) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/folkeven/088.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free