Asbjørnsen og Moe's NORSKE FOLKEEVENTYR. Innskrevet og rettet av Kjell Nedrelid. Sist forandret: 12.11.1994. (dd.mm.yyyy) Released to Internet 11.10.1996 in zipped WordPerfect 5.0-format. Alle tekster kan fritt distribueres, så lenge det ikke taes betalt for dette. Vennligst behold denne innledningen.
Det var en gang to brødre, og begge hette de Per, den eldste kalte de Store-Per, og den yngste kalte de Vesle-Per. Da faren var død, tok Store-Per gården og fikk en kjerring med mange penger. Men Vesle-Per var hjemme hos mora si, og han levde på livøret hennes, til han ble myndig. Da han det var, fikk han arven sin, og Store-Per sa at nå fikk han ikke være på gården lenger og ete opp føderådet for mor si, det var bedre han reiste ut i verden og tok seg noe til.
Ja, det syntes Vesle-Per heller ikke var så ille; han kjøpte seg en bra hest og et lass med smør og ost og fór til byen med, og for pengene han fikk, kjøpte han brennevin og drikkevarer, og han var ikke før kommet hjem, før det ble byhelg hos ham, og det i røde rappet, og han skjenkte og trakterte både granner og kjerringer, og de skjenkte og trakterte ham igjen, og han levde i sus og dus så lenge pengene varte. Men da det var slutt på skillingen, og Vesle-Per satt igjen med tomme pungen, kom han hjem til sin gamle mor igjen, og da eide han ikke mer enn en kalv. Da våren kom, slapp han ut kalven og lot den beite på enga til Store-Per. Så ble Store-Per sint og slo i hjel kalven. Vesle-Per, han flådde skinnet av den, hengte det inn på badstua, så det ble riktig tørt, og rullet det i hop, stakk det i en sekk, og gikk på bygda med det og skulle selge det; men hvor han kom, så lo de av ham, og sa at de hadde ikke bruk for røket kalveskinn.
Da han hadde gått et langt stykke, kom han til en gård igjen. Der gikk han inn og ba om hus til natten.
"Nei, jeg kan nok ikke låne deg hus," sa kjerringa, "for mannen min er på stølen, og jeg er aleine hjemme. Du får prøve å få hus i grannegården; men får du ikke det, så kan du komme igjen, for du kan ikke være husvill heller," sa hun.
Men da Per gikk forbi kovevinduet, så han at det var en prest inne i koven, som kjerringa holdt seg med, og så satte hun fram øl og brennevin og en stor gryte rømmegraut. Da presten hadde satt seg til å ete og drikke, kom mannen i huset hjem igjen; men da kjerringa fikk høre ham i svalen, var hun ikke sen, hun tok grautgryta og satte under århella, ølet og brennevinet i kjelleren, og presten låste hun ned i en stor kiste som sto der.
Alt dette sto Vesle-Per og så på; men da mannen vel var kommet inn, så gikk Vesle-Per etter, og ba om han kunne få lånt hus. "Ja," sa mannen, "du skal få lånt hus," og så ba han Per sette seg bort til bordet og ete. Ja, Vesle-Per satte seg borttil og tok med seg kalveskinnet, og det la han ved føttene sine.
Da de hadde sittet en stund, ga Vesle-Per seg til å tråkke på skinnet.
"Hva sier du nå igjen? Kan du ikke tie!" sa Vesle-Per.
"Hvem er det du snakker med?" spurte mannen.
"Å, det er en spåmø jeg har i kalveskinnet," sa Per.
"Hva spår hun da?" sa mannen igjen.
"Hun sier det ikke er fritt for rømmegraut under århella," sa Vesle-Per.
"Hun spår nok i mist; her har ikke vært rømmegraut i huset på år og dag," sa mannen.
Men Per ba ham se etter; det gjorde han, og så fant han grautgryta. Den begynte de å godgjøre seg med, og aller best de satt, så tråkket Per på kalveskinnet.
"Hyss!" sa han, "kan du ikke holde kjeften?"
"Hva sier spåmøen nå?" sa mannen.
"Det er ikke fritt for øl og brennevin under kjellertrappa, sier hun," svarte Per.
"Har hun aldri spådd miste før, så gjør hun det nå," sa mannen. "Øl og brennevin? de ting kan jeg knapt minnes vi har hatt i huset."
"Se etter!" sa Per.
Det gjorde mannen - jo ganske riktig, han fant drikkevarene, og så ble det vel glede på ham.
"Hva har du gitt for den spåmøen? Den må jeg ha, hva du så vil ha for den," sa mannen.
"Jeg har fått den i farsarv, og ikke mye har jeg tatt den for," sa Per. "Riktignok har jeg ikke videre lyst til å skille meg ved den, men det er det samme, lar du meg få den gamle kista som står i koven, skal du ha den."
"Kistenøkkelen er blitt borte!" skrek kjerringa.
"Jeg tar den uten nøkkel jeg," sa Per; og så ble han og mannen snart forlikt om handelen. Per fikk et rep istedenfor nøkkelen og mannen hjalp ham å få kista på ryggen, og så ruslet han av gårde.
Da han hadde gått et stykke, kom han ut på en bro; under den gikk en elv så stri at den fosset og skummet, og dure gjorde den så broen ristet. "Det brennevinet, det brennevinet!" sa Per. "Jeg kan merke jeg har smakt på det igjen. Hva skal jeg gå og drasse på denne kista etter? Hadde jeg ikke vært full og galen, så hadde jeg da ikke handlet den til meg for spåmøen. Men nå skal kista i elva, og det på flygende timen!"
Han til å løse av repet.
"Au, au! gjør for guds skyld og frels meg! Det er presten her i gjeldet du har i kisten!" skrek han som i den var.
"Det må være fanden sjøl, som vil slå i meg at han er blitt prest," sa Per, "men enten han gjør seg til prest eller klokker så skal han nå til elvs."
"Å nei, å nei! det er sognepresten i gjeldet, som var på sjelesorg hos kjerringen; mannen er vill og galen, og så måtte hun gjemme meg i kisten. Jeg har et sølvur og et gullur på meg, dem skal du få og åtte hundre daler til; slipp meg bare ut!" ropte presten.
"Nei, nei, er det riktig han far da!" sa Per, han tok en stein og slo sund kistelokket; så slapp presten ut, og han hjemover til prestegården både fort og lett, for klokkene og pengene hans skulle ikke tynge ham lenger.
Vesle-Per gikk nå hjem og sa til Store-Per: "I dag gjelder vel kalveskinnene på torget!"
"Hva fikk du for skinnfilla di da?" spurte Store-Per.
"Ikke likere enn den var, fikk jeg åtte hundre daler for den, men for større og feitere kalver gjelder skinnet det dobbelte," sa Vesle-Per og viste fram pengene.
"Det var godt du sa meg det," sa Store-Per; han slo i hjel alle kalvene og kuene han eide, og ga seg på byveien med skinn og huder.
Da han kom til torgs, og garverne spurte hva pris han holdt skinnene sine i, sa Store-Per: "Åtte hundre daler for de små, og etter det for de store." Men alle folk bare lo og gjorde narr av ham, og sa han hadde ikke nødig å ta slik på vei, han kunne nok slippe inn i galehuset for bedre kjøp; og så skjønte han hvordan det hadde gått til, at Vesle-Per hadde lurt ham.
Da han kom hjem igjen, var han nå ikke blid, han svor og bante på at han ville slå i hjel Vesle-Per om natten. Dette sto han og hørte på. Og da han hadde lagt seg i sengen med mor si, og det led litt utpå kvelden, ba han moren bytte rom med seg, for han frøs så, og ved veggen var det vel varmere, sa han. Ja, det gjorde hun. Om litt kom Store-Per med en øks i hånden og stiltret seg bort til sengen, og hugg hodet av moren i ett hugg.
Om morgenen gikk Vesle-Per inn i stua til Store-Per.
"Trøste og bære deg som har hugget i hjel mor vår!" sa han; "lensmannen liker nok ikke at du utreder føderådet på den måten."
Så ble Store-Per så redd at han ba Vesle-Per han for guds skyld skulle tie med det han visste; ville han det, skulle han få åtte hundre daler.
Ja, Vesle-Per strøk til seg pengene, satte hodet på moren igjen, fikk henne på en kjelke, og dro henne til torgs. Der satte han henne med en eplekurv på hver arm og et eple i hver hånd.
Så kom en skipper gående, han trodde det var en torgkjerring, og spurte om hun hadde epler å selge, og hvor mange han fikk for skillingen.
Men gamlekjerringa svarte ikke.
Skipperen spurte én gang til.
Nei, hun svarte ikke.
"Hvor mange får jeg for skillingen?" skrek han tredje gangen.
Men kjerringa satt som hun hverken hørte eller så.
Da ble skipperen så arg at han la til henne under øret, så hodet trillet bortetter torget.
I det samme kom Vesle-Per springende; han gråt og bar seg og truet skipperen med å gjøre ham rent ulykkelig; for det han hadde slått i hjel den gamle moren hans.
"Kjære vene, ti bare still med det du vet, skal du få åtte hundre daler," sa skipperen, og det ble de da forlikt om.
Da Vesle-Per kom hjem igjen, sa han til Store-Per: "I dag gjelder vel gamle kjerringer på torget! Jeg fikk åtte hundre for mor vår," og så viste han fram pengene.
"Det var bra jeg fikk vite det," sa Store-Per; han hadde en gammel værmor, henne tok han og slo i hjel og strøk av sted med, og skulle selge henne. Men da de hørte han gikk og falbød døde folk, ville de sette ham til lensmannen, og det var med nød og neppe han slapp fra det.
Da Store-Per kom igjen, var han så sint og galen på Vesle-Per, at han truet med å drepe ham på flygende timen, det var ingen nåde å vente.
"Ja, ja, vi skal alle den veien; og i dag og i morgen er det bare natta imellom," sa Vesle-Per. "Men skal jeg av gårde nå, så har jeg en ting å be deg om: putt meg i den sekken som henger der, og bær meg på elva," sa han, og det sa Store-Per ikke nei til; han stappet ham i sekken og dro avsted.
Men aldri før var han kommet et lite stykke på veien, så kom han i hug at han hadde glemt noe, det måtte han tilbake etter, og imens satte han sekken ved veibredden. Så kom det en mann drivende med en stor gild sauedrift.
"Til himmerik, til paradis. Til himmerik, til paradis!"
ropte Vesle-Per, som lå i sekken, og det ble han ved å gnage og gnåle på.
"Kan ikke jeg få lov å være med?" sa han som kom med driften.
"Jo, vil du løse opp sekkebandet og krype nedi i mitt sted, skal du få komme der," sa Vesle-Per; "jeg kan gjerne bie til en annen gang jeg. Men nå må du endelig rope det samme som jeg, ellers kommer du ikke til rette stedet."
Mannen løste opp sekkebåndet og satte seg i rommet til Vesle-Per; så knyttet Per igjen sekken, og mannen tok på å rope:
"Til himmerik, til paradis. Til himmerik, til paradis!"
og den leksa drev han på med. Da Per vel hadde fått ham i sekken, var han ikke sen; han skyndte seg avsted med driften, og gjorde en dyktig sving på veien.
Imens kom Store-Per igjen, tok sekken på nakken og bar den bortover til elven, og alt som han gikk, satt driftebonden inni og ropte:
"Til himmerik, til paradis!"
"Ja, ja, prøv selv om du finner veien!" sa Store-Per, og kastet ham uti.
Da Store-Per hadde gjort det og gikk hjemetter igjen, møtte han broren, som kom drivende med saueflokken føre seg. Store-Per ble rent opp i under, og spurte hvordan Vesle-Per hadde sloppet opp av elven, og hvor han hadde fått den gilde sauedriften fra.
"Det var riktig et brorstykke av deg, at du kastet meg uti," svarte Vesle-Per. "Jeg sakk like til bunns som en stein, og der fikk jeg vel se saueflokker, kan du tro; der nede går de i tusenvis, den ene drifta større enn den andre. Og her ser du: det er vel ullsauer!" sa Per.
"Det var bra du fortalte meg det," sa Store-Per.
Han strøk hjem til kjerringa, tok henne med seg til elven, krøp i en sekk, og ba henne skynde seg og knytte for og kaste ham ut over broen. "Jeg vil etter ei sauedrift," sa Store-Per; "men skulle jeg bli for lenge, så du kan merke jeg ikke rår med saueflokken, får du springe etter og hjelpe meg," sa han.
"Ja, bli bare ikke for lenge, for jeg stunder så på sauene," sa kona.
Hun sto og ventet en stund, men så tenkte hun ved seg selv at mannen ikke rådde med å jage sammen saueflokken, og så hoppet hun etter.
Så var Vesle-Per kvitt dem alle i hop; han arvet gård og
grunn og hester og redskap, og selv hadde han penger til å kjøpe
seg klavefe for.
