- Project Runeberg -  Konst at forlænge det menneskelige Liv /
126

(1800) [MARC] Author: Christoph Wilhelm Hufeland Translator: Johan Werfel With: Johann Clemens Tode
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - I. Den Theoretiske Deel - V. Det menneskelige Livs Vedvarenhed

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

126

„Hans sædvanlige Spadseretour var op til Toppen
af en Høi, og denne naaede han stedse i en vis hestemt
Tid. Han roste sig af, at han ikke mindre end 40000
Gange havde talt Skridtene, han brugte til denne
Pilegrimsreise. I Highgate drak han derpaa betænksom
sin eneste Flaske, saae en Timestid ned i den taagefulde
Dal, og begav sig derefter roligen paa Hjemveien igjen.
Enhver, endog den mindste, Krumning eller Bugt paa
Veien var ham bekjendt, og han vidste uden at see ned,
hvor han skulde løfte Foden i Veiret, for at stige over
enhver Steen, der laae til Hinder. Han kunde fundet denne
Vei, om man havde bundet for hans Bine, og havde
han end været stokblind, saa vilde det dog faldet ligesaa
vanskeligt at føre ham fem Skridt forbi Porten paa
Gjestgivergaarden, som at pidske den arbeidende Hund,
der drager Vandet op af Brønden, endog kun eet Skridt
længere frem, naar Spanden er kommen op til
Bredden af samme?“

„Alle og enhver kjendte den gamle Nobs, og den
gamle Nobs kjendte igjen alle og enhver. Han hilsede
venlig til alle Sider; men om det end havde været hans
ældste Bekjenter, vilde han dog ikke ladet sig overtale
til at trine ind til ham og der nyde nogen Forfriskning:
han tillod sig aldrig at drikke, førend han, ved at
tilbagelægge sit bestemte Maal, havde fortjent sit Kruus.“

„Enhver Beboer paa Veien kjendte den
forunderlige Olding, og blandt dem alle var der ikke en eneste,
som jo elskede ham. Med den Zarmfrie forliges
alle Mennesker, og harmfri var netop den ædle Nobs
i allerhøieste Grad. Han havde sine Egenheder, men

de

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Thu Feb 20 17:55:16 2025 (www-data) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/forlaenge/0148.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free