- Project Runeberg -  Fram over Polhavet. Den norske polarfærd 1893-1896 / Første del /
130

(1897) [MARC] Author: Fridtjof Nansen, Otto Sverdrup
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

130

FRAM OVER POLHAVET.

lig, så i det mindste sikkert. Imens blev himmelen
bag mig dybere og dybere rød, og sigterne blev
vanskeligere og vanskeligere at se, uden hensyn til
leren som jeg hadde min nød med at holde borte fra
clem og fra børsemundingen. Men renene græssed
rolig videre; når de løfted hoderne og så sig om, måtte
jeg ligge stille som en mus, mens jeg kjendte
vandet sildre sagtelig ind under maven; begyndte de så
igjen at bide i mosen, bar det videre igjennem sølen.
Snart gjorde jeg den hyggelige opdagelse, at de gik
ifra mig omtrent lige så fort som jeg bugted mig
frem. Og så styrmanden som huserte nordenfor —

og mørket værre og værre–hverken sigter eller

udsigter var lyse. Det gjaldt at spænde i.
Sænkningen blev stadig fladere, snart knapt nok spor af
nogen dækning; det var at klemme sig dybere og
dybere i leren. En krumning i lændet hjalp mig
frem på næste lille haug. Der var de lige foran, på
ikke længer afstand end jeg ved dag vilde kaldt pent
skudhold. Jeg prøvde at sigte, men kunde ikke
skimte kornet. Ak menneskelod, hvor er du ikke
ofte tung at bære! Med klærne dryppende af
bløt-lere og efter de, som jeg syntes, mest
beundringsværdige anstrengelser stod jeg endelig ved målet, —
og så ikke kunne gjøre brug af det!

Men da gik dyrene ned i en liden fordybning.
Så hurtig jeg orked, krøb jeg frem endnu et stykke.
Ypperligt hold, så vidt jeg kunde skjønne i mørket;
men kornet var ikke at se nu mere end før.
Nærmere var uråd at komme; slette bakken mellem os.
At ligge her og vente til det blev skydelyst, var liden
mening i; nu var det midnat", jeg hadde den farlige

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sun Dec 10 02:56:15 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/frampolhav/1/0152.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free