Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Fortuna. En havnehistorie - IV
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
$0
Jacobus mumlet en undskyldning fordi han måtte
gå foran, og jeg fulgte ham gjennem en mørk korri-
dor og tvers over et nakent parkettgulv i hvad jeg
antok måtte være spisesalen. Den fikk lys gjennem
tre glassdører som stod vid åpne ut til en veranda
eller snarere loggia, hvis stenbuer løp langs hele have-
siden av huset. Og haven selv: En vidunderlig
have! Grønne plener, glatte som fløiel og praktfulle
bedd 1 forgrunnen, spredt om et stort basseng, hvis
mørke vannølate lå innrammet i marmor, og lengere
borte høie trær med tett løvverk som stengte for nabo-
takene. Byen kunde for den saks skyld vært mile
borte! Det var som om haven døset, ensom og bort-
glemt, strålende av farver, 1 varm, vellystig stillhet.
Hvor de lange tause skygger falt over beddene, i
alle de dunkle kroker, glødet blomstene med dyp,
tung prakt. Jeg stod fullstendig betatt. Jacobus tok
mig varsomt i armen. Jeg snudde mig halvt mot
venstre.
Jeg hadde ikke sett piken før. Hun satt 1 en
lav, dyp flettverksstol og jeg så henne 1 ren profil
som en skikkelse i et vevd tapet, og like urørlig.
Jacobus slapp min arm.
«Alice,» forkynte han rolig, og den dempede
stemmen lød så fortrolig at jeg innbilte mig jeg nik-
ket forstående og hvisket tilbake: «Jeg ser det, jeg
ser det!» Naturligvis gjorde jeg ingen av delene.
Ingen av oss gjorde noe. Vi stod der side om side
og så på den unge piken. Hun satt urørlig lenge.
Hun stirret frem for sig som om hun betraktet et
eller annet optog på vei gjennem haven under solens
og blomstenes rike, dype glød.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
