Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Fortuna. En havnehistorie - IV
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
58
for vanskelig, var han redd. Men man fikk jo
allikevel ikke helt opgi det...
Vi var bare tre til bords; pikebarnet hadde ved hjelp
av gjentatte «Vil ikke», «Har ikke lyst», «Bryr mig
ikke om det», eftertrykkelig slått fast at hun hverken
aktet å sette sig til bordet, spise noe eller Alytte sig fra
verandaen. Den gamle damen hoppet omkring
henne 1 flate tøfler og pep indignert, Jacobus ruvet
hø: og svær bak stolen hennes og mumlet fredelig
nede 1 halsen, og jeg selv stemte i med, spøkefullt
på avstand, og fikk 1 mørket et kraftig støt i siden
av den gamle damens albue, eller kanskje av neven
hennes for den saks skyld. Jeg var på nippet til å
gi et skrik fra mig.
Og under alt dette gad ikke piken engang å løfte
på hodet og se på oss. Det lyder kan hende barnslig
— og allikevel: det var noe dystert, tragisk over den
stenhårde innbitte tverrheten hennes.
Vi opgav det endelig og gikk tilbords i skjæret
av mange lys, mens hun selv satt igjen sammen-
krøpen i stolen og stirret ut i mørket, som om hun
styrket sitt slette humør på den tunge duft fra
haven.
Før jeg gikk, fortalte jeg Jacobus at jeg aktet å
omme igjen neste dag. Kan hende han da hadde
funnet en utvei.
Han rystet lett på hodet.
«Jeg hjemsøker huset inntil De skaffer mig sek-
kene,» fortsatte jeg. «Hver dag skal De finne mig her.»
Han smilte uten å åpne lepene, et svakt, sørg-
modig smil.
«Javisst, javisst, kaptein.»
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
