Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
HARALDSET’N
85
lem de brune hauger, enda blåere mot
det brun-gule. Øiet følger det farverike
teppe utefter og utefter, det hvelver sig som
bølger på havet, rygg bak rygg.
Mellem ryggene lange sprekker, som en
ser skjærer dypt, det stiger som eim op fra
dem, — der nede bor menneskene.
Men blåere og blåere blir åsene utover,
og ytterst ute sneijellene, djerve og friskt
lysende i solskinnet. Øiet stryker fritt til
alle kanter, — ingenting som stenger. Langt
borte i syd Gausta høi og ensom.
Det der i nordøst må være Rondane,
blå og disige, og lengere nord, er det
kanske Snehetta? Så hele Jotunheimen vill og
mekt_g, med Nautgardstinn på vakt ytterst
mot øst, så Kalvåhøgda og Torfins-tinnene
med fonner og breer. Lengere frem strekker
Hemsedals-fjellene sig helt vestover mot
Voss. Så Skarve, bred og sikker, det er
som intet kunde rokke dets ro, trygt
bærer det fonnene på sin rygg. Men lengst
i vest ligger Jøkulen med sin svære bre,
som et eneste uplettet laken har den skjult
alt mørkt unner sig. Hvit og skinnende
— det er som en hilsen fra sne-lannene
der nordpå. Hvor den er fin nu i
sol-glitret !
Så den gjør godt slik en dag i ijellet;
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
